Etter mange år i film-miljøet har jeg lært en viktig ting. Det er ikke lett å jobbe i bransjen. Det visste jeg forøvrig fra før, men ikke at det var såpass vanskelig. Jeg har hatt mitt ENK Hais Film & Pyro siden 2005, og nå har jeg bestemt meg for å legge filmsiden av selskapet litt på is, og heller fokusere på pyroteknikken.

Jeg har derfor nå begynt å planlegge og spare opp til profesjonelle avfyringssystemer, slik at jeg skal slippe å leie utstyr når jeg får jobb. Jeg skal først kjøpe Mini 96.

Mini 96 er et manuelt avfyringssystem utviklet for både små og store arrangementer. Det har alle funksjonene du forventer i et avansert manuelt system. Det tillater inntil 960 tilkoblingspunkter, fordelt på 96 individuelle cues. Systemet tåler all slags vær og har livslang holdbarhet.

• Du kan koble til inntil 80 avfyringsbokser samtidig, fordelt på 8 kontakter, som resulterer i 960 tilkoblingspunkter
• Hver av de 8 kontaktene har 12 brytere for å muliggjøre 96 separate cues
• Hvert cue kan fyre av inntil 10 punkter samtidig over 400 meter gjennom seriekobling av boksene

Mini 96 avfyringsenhet
– 12 vannavstøtende avfyringsbrytere godkjent for minst 100.000 avfyringer
– 12 LED testlamper som viser om du har en sluttet krets
– 8-trinns vridbryter for valg av kontaktutgang
– 8 kontaktutganger til tilkoblingsbokser (DSub)
– Nøkkelbryter for armering
– Dekselplate av gulleloksert aluminum
– Vanntett plastboks
– Tilkobling for ekstern strømadapter
– Oppladbart 24 volts batteri (2.9A) med strømadapter.

Siden jeg skal kjøpe 8 tilkoblingsbokser, kommer totalsummen på ca 20.000 kr for dette systemet. Jeg har også tenkt å kjøpe Tricky Guy 8 Shot RF, som er et 8 cue trådløst system. Det er såpass lite at det kan lett skjules under kostyme og ellers på scenen. Det er et meget enkelt system. Jeg har senere også tenkt å handle inn både røykmaskiner og flammemaskiner, men alt til sin tid.

Så da får vi se om kanskje dette får pyrojobbene til å strømme inn. Jeg kommer til å jobbe overalt i Norge, og har allerede pyro 1 og 2-sertifisering. Det vil si at jeg kan fyre av både lette (innendørs, røykbomber, gnist, flammeblåsing) og tunge (utendørs, bileksplosjoner, skuddtrefninger etc). Jeg har også tenkt å ta pyro IV sertifisering, som er for fyrverkeri.

Nå jobbes det med å lage ny nettside for bedriften, som man kan finne på http://www.hais.no. Foreløpig er det kun en blogg, men håper på å få den opp på nyåret.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I flere uker har valget stått høyt, lavt og midt i mellom i alle redaksjonelle tidninger, og politikerene forsøker etter beste evne å overbevise velgere om at deres parti har de rette og beste løsningene på alle Norges problemer. Pengene skal gå dit, det skal nedlegges for at det skal bedre våre interesser i inn og utland. Eldreomsorgen skal forbedres, som det skulle blitt gjort for flere valgår siden.

Eldreomsorgen, veiene og skolen er aspekter ved Norge som er problemområder, og som tas opp ved hvert valg hittil. Alt skal forbedres, pelsnæringen skal nedlegges, dyrevelferden skal bedres, toget skal komme presis og alle skal ha barnehageplass. Men hvorfor er det slik at de samme problemene tas opp ved hvert valg?

“Du havner utenfor samfunnet om du ikke velger” , “Du har ingen stemme i de politiske ytringene, fordi du ikke stemte” , “Du bryr deg ikke om norges vel og bedring” , “Om du ikke liker den som er i regjering, så stem dem ut” , “Vil du heller ha taliban i styret?”.

Vel, jeg har mine meninger, og de er like legitime som en mann som velger sine. Jeg har like stor rett i å klage på politikerene, bare at jeg kan tilføye “hva var det jeg sa” på slutten av min klage. Jeg lar ikke være å stemme fordi jeg ikke gidder. Jeg stemmer ikke fordi det er langt til valglokalet. Jeg stemmer ikke fordi jeg har bedre ting å bruke min tid og energi på. Hva om jeg ikke liker noen av dem? Hvordan kan jeg stemme alle ut? Sistnevnte argument gidder jeg ikke en gang å kommentere.

Politikk er fylt av selvmotsigelser. Selvmotsigelser så latterlige, at jeg ikke fatter hvordan ministerene kan la det være slik. Det norske systemer er ødelagt, og nesten FOR demokratisk. Norske politikere jobber ikke for folket, de jobber for å kunne fly privatfly for 21 millioner.

I fare for å få mange sinte kommentarer om hvordan jeg faller ut av det norske samfunn, skriver jeg dette innlegget uansett. Å stemme blankt er nettopp det samme som å ikke stemme, så derfor bruker jeg tiden til å ta oppvasken. Til dere som har tenkt å skrive “Idiot” i kommentarfeltet: *****. Det var det politisk korrekte svaret jeg kunne gi.

Kanskje jeg skulle ha opprettet Haisisme-partiet? Med strenge ku-velte bøter og fjerning av Arve-avgiften? *Stå i politisk undring*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tusen psykiske kadavere vandrer stille og undrer over den kalde asfalten. Mange av de skulle nok ønskene at stjernene var tilstedet, og mosen var under støvlene. Jeg er et individ i den mengden. Du ser oss, men likevel er vi ikke der. Jeg har ofte lurt på om jeg skulle skrevet et siste brev, hvordan skulle det skrives?

Det ville ikke vært tittel på dokumentet…hvilke tittel skulle det vært…? Til deg eller deg? Unnskyld? Hei? Hadet?… Nei, av og til trenger ikke et dokument en tittel. Den lar de følgende ordene si sitt, uten høflighetsfrasene og unødvendigheter. Til syvende og sist hjelper ikke frasene på noe annet enn oppbyggingen av teksten. Og korrektheten er der kun for norsklærere og forlagsidioter. Kanskje for de mer avanserte lesere som vet forskjellen på Tittel og Ingress.

Livet er som en ødelagt LP-plate, hvor stiften sitter fast i den tristeste delen av låta. Vel, det er i alle fall slik det føles. Men man trenger ikke å se opp på en regntung himmel for å fange en regnbue. De er overalt, i tusen farger, og like mange nyanser av dem. Men av og til er de centimeterene og sekundet det tar å løfte hodet ufattelig tungt. Man ser refleksjonen av seg selv i hver en sølepytt man passerer, og klarer ikke å gjengjenne seg selv. Hvor ble det av den rare, søte gutten med det skjeve smilet? Er han der inne, eller har han tatt kvelden for flere år siden?

Det er nok et spørsmål som ikke vil besvart av verken tid, mennesker eller sinn. Og spørsmålet er ikke alene. Det er sammen med ordene hvorfor, hvor, når, hva og hvordan? Hvorfor meg? Hvor skjedde det? Når startet det, og når vil det slutte? Hva startet det, og hvordan kunne jeg la det gå så langt? Egentlig betyr ikke noen av spørsmålene en dritt. Det eneste som betyr noe, er det siste hvordan-spørsmålet.

Hvordan får jeg det til å stoppe?

Hodet er som et gedigent oljeutslipp. Kaoset lukter av støv, kamferdrops og gamle møllkuler som aldri ble brukt. Det siste spørsmålet er det eneste man trenger svar på. Ligger svaret i tankene, øynene eller ørene? Eller kanskje alle tre på en gang? Er det å se på en solnedgang, som et maleri i konstant bevegelse? Hvor linjene er øynene, fargene er musikken og motivet er tankene? Det er nok bare en måte å finne ut av det…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gråtass, hersjing med ljå og radio som hovedattraksjonen i stuen. Det er karakteristikkene på den eldre generasjonen. I alle fall de vi, den moderne generasjonen, gir dem. De skravler traktor, andres forhold og det som burde være med dagens ungdom.

Derfor var det et aldri så lite sjokk jeg fikk meg da jeg gikk på Facebook her om dagen. Facebook er omtalt som et av de “hippeste” nettbaserte møte/sosialiseringstedene, og som Lesjinge flest over 50 har trodd var engelsk for lærebok for ansiktsløftninger. Deriblant min mor.

Derfor skjønte jeg lite når det stod jeg hadde en ny venneforespørsel, og at denne var fra ingen ringere enn undertegnendes mamma. Og ikke nok med det, så har hun klart å skrive ny status, få inn info om skole og kommentere på andres vegger. Men rett nå klarte hun noe jeg aldri hadde trodd hun verken klarte eller gadd. Nemlig å håndtere chattefunksjonen uten å ha ringt meg på forhånd for å forklare et par timer hvordan fungerer.

Fra et modernistisk generasjonsmedlem til den eldres:

Jeg beklager for forhåndsdømmingen!

Dypt imponert hilsen

Hais

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Problemet med dagens dyrevelferd i Norge, er at det er Mattilsynet som må på banen, og ikke et eget dyredep.

Pelsdyrnæringen overholder ikke sine plikter ovenfor loven, ei heller ovenfor dyrene de holder. Veterinærforeningen, med flere i ryggen, vil legge ned næringen i Norge, og har Venstre med seg.

Høyre på sin side vedtok med stort flertall å “sikre pelsdyrnæringen rammevilkår som gjør det mulig å videreutvikle og øke lønnsomheten i næringen”. Dette er et skritt i feil retning.

HepCat på VGD:

Nå har det blitt dokumentert igjen og igjen hvor mye pelsdyr som sølvrev og mink lider i hendene til grådige pelsdyrfolk. Dette er en luksusnæring som ikke fortjener å leve videre, ikke så lenge at næringa ikke gjør nok for å forhindre dyreplageri på det verste. Det som er det mest tragiske med disse sakene er at dyrene som det er snakk om kan aldri slippes ut siden de aldri har lært seg kravene til å leve som frie villdyr. Hvis man slapp de rett ut så ville de dø iløpet av kort tid.

Personlig så frykter jeg at de vanskjøtsels-sakene som allerede har blitt avdekket kun er toppen av isfjellet, og at denne ukulturen stikker mye dypere enn hva folk tror. Pelsdyrnæringa har blitt, i mine øyne, til en kreftbyll som man bør kutte ut, skal “kroppen” friskne til. Det nytter ikke å bare plastre denne pesten. Her har man rett og slett grådighet som har gjort ei næring som sikkert var ei sunn næring i dets tidlige fase til ei næring der vanskjøtsel og dyreplageri dessverre har blitt til regelen istedenfor unntakene.

Når man tenker på at norsk pelsdyrnæring er basert på hold av pelsdyr i nettingbur som knapt nok er store nok for dem å røre på seg, så bør man være veldig iskald for å ikke kunne fatte at dyra ikke kan ha det særlig godt i sånne forhold. Hadde pelsdyra hatt et stort område å bevege seg på, og kunne streife rundt på, som deres ville slektninger, så kunne jeg ha forsvart denne næringa. Men jeg kan ikke med min beste vilje forsvare at denne næringa fortsetter, ihvertfall ikke slik som nå. Og så lenge pengene er viktigere enn dyrenes velferd, så tror jeg neppe at norsk pelsdyrnæring kan forandre seg.

Helt enig, kunne ikke sagt det bedre selv. Jeg er klar over at VGB kanskje har tonnevis med slike innlegg, men gå innpå facebookaksjonen mot pelsdyrnæringen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

INNLEGG som bildet er tatt fra.

Jeg har blitt utfordret av Nellikspiker til å legge ut det sjette bildet jeg la ut på Spretten Guttesopp, og fortelle historien bak det. Da jeg har slettet bloggen to ganger, vet jeg ikke hvilke bilde det kan ha vært, men i denne bloggen jeg har nå er det dette bildet:

Bakgrunnen var det faktum at jeg plutselig fant ut at hey, min maskin har webkamera, og et program som heter Photo Booth, hvilket som betyr at jeg kunne ha det litt morsomt på min egen bekostning (den beste humoren finner man i eget hår). For å se alle bildene, klikk på linken øverst.

Må jeg utfordre noen andre? Røtidalen!! Hey, Røti!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sitter her og ser møllen atter en gang krasje med lyktestolpen utenfor, det blåser litt, for ser lyset flimre bortetter den ellers mørke asfalten. Med MSN på full guffe, dvs 2 vindu hvor bare en svarer, og Sunde på Itunes, sitter jeg her alene i skinnsofaen og undrer over om den som fant opp skinnsoffaen aldri brukt boxershorts. Jeg tenker også på gamle Speedy som ligger ved siden av meg og ser opp med de blinde, grønne øynene sine og koser seg med hvetekimsolje. Han har ikke lenge igjen, stakkar, men jeg gjør i alle fall de siste ukene bedre med knask og kos. Tror nok ikke jeg kommer til å bli behandlet slik når jeg er i ferd med å dø. Har vel uansett ikke tenner til popcorn og cola anyway.

Den siste tiden har gått med på så mange tanker. Tanker om bryllup, reise, død og ilder. Om fremtid, fortid, mellomtid og kanskje litt akkurat nå. Jeg sitter å synger med på Kjekt å ha, men føler vel egentlig helst å synge en gammel rockeballade som kan få meg i “rett” humør. Tankene er ikke innstilt på Sunde, men vet ikke hvorfor jeg ikke skifter låt. En låt som kan treffe, smerte og lindre. Alt på samme tid.

Det er ikke mange dagene siden 4-årsdagen for ulykken til Maja, min tidligere forlovede. I år var jeg i Trodheim med fru og svigerinne. Dagen gikk med på vitenskap, robotbygging og bowling. Først etterpå husket jeg hvilke dag det var. Jeg vet ikke om det skal gjøre meg glad eller trist. Glad for tanken på at jeg kanskje er på vei til å gi slipp på henne, la henne hvile. Men trist for samme tanken. Jeg vil ikke slutte å elske henne, men jeg vil slutte å drømme om henne.

Ingenting å gjøre. Har ikke greid å finne inspirasjon til å skrive noe på nesten et år. Jeg sitter i en trist leilighet og ser på møkk på tven, leser om møkk i avisene og ser på all møkka på gulvet som egentlig burde tørkes opp. Ja, vi elsker ildere. Uten dem ville jeg nok gone mad. Snart et helt år som sjukemeldt og sosialklient fordi enkelte instanser (skal ikke nevne NAV) er berre en gjeng inkompetente gaudaoster. Man skal ikke gre alle over en skarp kniv, men føler for det akkurat nå.

Men tiden fremover blir nok lysere, til tross for at lyset utenfor blir mørkere. Mørketiden er på vei, men morsomt nok blir nok den tiden den lysende perioden jeg har hatt på 4 år. Mye er nytt, mye er gammelt. Tanker er nyrenovert og tanker er under konstruksjon. Barnehageonkel skal jeg bli, for starter som avdelingsleder for en kreativ gårdsbarnehage 3. august. Lære unger rett og kanskje litt galt. Om fulger, historier og livet. Lære dem å se smilet til en maur, og hjertebanket til ei furu. Få dem til å se nyansene på påfuglen og tankene til himmelen. Og kanskje litt om å være filosofisk.

Egentlig går alt fint. Er kanskje derfor jeg venter på at noe skal skje. Ny jobb, ny fru, ny ilder, nytt sertifikat og tanken om et småbruk vi kan leve og bo sammen. Seriøsitet tar grep om livet, men man kan ikke la den drepe siste rest av den ungen du har inni deg. For første gang på lenge gleder jeg meg til fremtiden. Det ville du nok ikke fått meg til å verken si eller skrive for 4 år siden.

Takk for oppmerksomheten. Nå kan dere gå tilbake til livet som passerer rundt dere. Men gjør meg en tjeneste. Se ut vinduet og se litt på livet som vandrer rundt dere. La det ikke vandre for langt bort.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende