Enda et gammelt innlegg fra den forrige bloggen
Venner har bemerket at jeg har forandret meg i det siste. Jeg svarer ikke på sms, jeg klarer ikke å hilse på dem på skolen. Jeg har sluttet å være så sosial som jeg pleide. Jeg klarer ikke å se dem i øynene. Og vise dem den jeg er.
Det er en reell tanke, men svært ulogisk og har absolutt intet med virkeligheten å gjøre. Hva de tenker kan kun de vite. Hvorfor tror jeg ikke på dem når de sier de er glad i meg? Når de sier de vil stille opp for meg?
For første gang på 10 år ble jeg bedt med på fest hjemme hos ei klassevenninne, og jeg klarte faktisk å svare ja. Og jeg klarte faktisk å trives. Hun er den eneste jeg tror på. Om det er fordi hun sliter selv, kan være en årsak. Jeg er glad i henne, men nå tror jeg at følelsene begynner å ta overhånd. Jeg begynner å bli farlig betatt av henne.
Jeg kan ikke.
Det gnager meg i stykker, som sultne ulver på et lam. River og sliter. Og det gjør vondt. Veldig vondt. Jeg vil fortelle henne det, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Det sårer jo meg å få vite det jeg fryktet var, men det gjør vondt for henne også. Å måtte si det til meg. Kjærlighet er mellom to personer, selv om ikke begge er enige i følelsene.
Forvirret og trist.
Men likevel ikke. Jeg har det klart for meg. Jeg vil så gjerne komme over forloveden min, men klarer ikke. Men jeg er likevel glad jeg har disse følelsene. Jeg trodde jeg ikke kunne føle det igjen. Og bare det er paradoksalt forvirrende.
