Uføretrygde og føkkings patetisk
Kanskje ikke nødvendigvis. De to ordene sammen mener jeg. Mange klager på uføretrygdete personer, hvor late dem er, de er bare en eneste stor avgift for landet, og ingen liker dem.
Greit. Nå tar jeg hardt i. Unødvendig. Jeg er bare frustrert. Over meg selv. Over den totalt unødvendige ulykken. Men hvilke ulykke er ikke totalt unødvendig? Sant nok, de aller fleste.
Hjemme er det spesielt et par hvor begge er uføretrygdet. De går for å være late, for å bare være det for enkelhetens skyld. Jeg kjenner dem, og vet bedre. Men jeg vil bare ikke bli som dem. Men jeg kjenner at kroppen kjemper mot meg på dette.
Jeg er 22 år. 22 for pokker! Jeg skal kunne utøve kampsport, knyte mine egne skolisser og løpe 500 meter på ti sekunder. Kanskje ikke sistnevnte, men leill da. Jeg vil bare ikke bli "han som sitter der og får utbetalt skattepenger og bruker dem på en ny bil hver 5. måned.
Jeg føler meg patetisk. Når jeg sitter på skolen, og forteller til klassen at jeg kan svime av når som helst. At jeg kan bli lam i beina når som helst. At jeg kan slutte å puste. (Dette har kun skjedd en gang). Jeg ser på ansiktene. "Han burde ikke gått på skole", "aaaw, stakkars mann", "As IF".
Ja det er ikke alle som tror på meg. Men det er ikke mitt problem. I 4 år har jeg strevet med å vinne min egen respekt. Reise meg fra stolen med rak rygg og si at dette kan jeg klare. Men jeg klarer det ikke. Jeg faller ned fordi ryggen ikke tåler å stå oppreist så lenge.
Jeg har ikke tall på antall besvimelser. Antall lammelser. Det verste var vel da jeg var lam i begge beina i 48 timer. Det kan man kalle en skikkelig "wake-up call". Hva skal jeg finne på om jeg ikke klarer det? Bli sydenmenneske og harryhandler hver fredag klokka 14.00? Husk snusen, ølet og tobakken. Syns jeg hører det.
Jeg har mange ganger tenkt på å uføretrygde meg. Selv legen mener jeg burde tenke på det. Men hva i all verden skal jeg si da? "Hei, mamma, jeg kommer hjem igjen jeg, jeg har uføretrygdet meg og bor hos deg til diabetesen kommer og knekker siste delen av meg."
Nei, nå tenker frustrasjonen urasjonelle tanker. Om uføretryding. Slutte på skolen etter jul. Bare gjemme meg på et kott, med nok cola til å drepe en elefant minst 3 ganger. Nå tenker jeg ikke suicidale tanker. Nå er jeg bare rett og slett sint. Ikke på omverdenen. På de rundt meg. Hvorfor skulle jeg være sint på dem? Jeg er sint på meg selv, og på tullingen som kjørte inn i meg.
Men hva skal man gjøre da? Jeg er snart desperat. Uføretryd eller drite i det og fortsette? Jeg tror ikke jeg klarer det stort lenger. Jeg vil så mangt med dette livet.
Jeg vil leve.
Jeg vil skape.
Jeg vil løpe.
JEG VIL I DET MINSTE KNYTE MINE EGNE SKO!
Og jeg ser meg nødt til å skrive en liten oppmerksomhet til denne flotte skapningen som så mange ganger har lirket et smil og en høy latter ut av meg. Jeg kan love her og nå og med en spikerpistol rettet mot kronjuvelene at jeg aldri kommer til å glemme din "Wienerpølse på tanken" -innlegg!
