Lost and found? No, just lost
Før du har gått en mil i mine sko, min kjære nav-arbeider, så er du faen ikke kompetent til å jobbe i NAV!
Jeg har forsøkt å studere.
Jeg har forøkt å jobbe.
Jeg har forsøkt å bli bedre.
Igjen og igjen.
Men det sier stopp hver gang.
Hver dag i 5 fuckings år.
Og så sier du at jeg må være sjuk i ett år.
For å bli 100 % ufør.
Jeg skulle ha gått inn der og slått hver eneste navarbeider med et balltre over ryggen, så de alle har fått vite hvordan hver time i live føles ut for meg. Eller kanskje jeg bare burde finne opp noen psykisk syke unger som har noen unger, så jeg får litt støtte for å hjelpe dem. For det ser ikke ut til at å spørre pent, og lovlig, hjelper stort. Kanskje jeg må lure en arbeidsgiver til å ansette meg, for så å sjukmelde meg når jeg har jobbet lenge nok. Slitsomt for meg. Slitsomt for arbeidsgiver. Ellers kanskje jeg skal bli ansatt i NAV, så kan jeg være min egen konsulent.
Jeg har først søkt om 100 % sjukmelding.
Så har jeg søkt om 50 % ufør.
Og nå skal jeg søke 100 % ufør.
Men uansett hva jeg gjør, så får jeg en eller annet paragraf slengt i trynet, en eller annen grunn til å nekte meg, eller et eller annet papir som jeg visstnok har glemt å fylle ut, men som sikkert ikke fantes da jeg først søkte om det.
Det eneste jeg ber om, er å få livet mitt tilbake.
Bli frisk sier du.
Vel, så gi meg det økonomiske jeg trenger for å bli det.
Prøv å legg deg inn på rehab-instutisjon.
Ja, greit, betaler dere for det oppholdet da?
Neeei……
Er det enkleste for meg. Og deg.
Å bare gi opp og gripe hagla igjen?
Kanskje jeg skal komme hjem til deg å gripe døden med et smil.
Og la mine siste ord fortelle deg hva som kunne reddet meg?
Fortvilende fristende…..!
