Hun gikk rolig bortetter den kalde gaten. Vinden tok tak i snøflakene og kastet dem hardt frem og tilbake. De ble borte, akkurat som sekundene og minuttene som gikk. Snøen blendet henne, og blinket i takt med lyden fra føttene hennes som stampet ned snøen som hadde falt natten i forveien. Det var nå en uke siden hun var hos fastlegen sin. Han hadde vært bekymret for henne, og bedt henne ta en masse prøver. Urinprøve, blodprøver i dusinvis og mye hun hadde glemt navnet på. Fastlegen hennes var kjekk.
Sesilia Strand hadde hatt vondt i hodet i flere uker, og kjent det trykket hardt inni henne. Som om det var et alien som ville ut av ørene hennes. Vinden lagde små virvelvinder av snø, som danset som en russisk ballett. Hun kunne nærmest høre musikken de danset til. Hun begynte å nynne til den, og tok noen dansesteg selv. Folk måtte tro hun var gal. Men det fikk bare være. Hun var gal. Av hodeverk og tanker.
Hun gikk inn på venteværelset på legekontoret og satte seg ned ved siden av en gammel mann. Hun kjente han ikke, men hun klarte ikke la være å snakke med han. Om alt. Og om ingenting. Hun merket den gamle mannen satte pris på at noen så han. Som om han ikke var vant med at noen ville snakke med han. Hadde hun vært like gammel, ville hun ha kysset han.
En pleier ropte opp navnet hennes. Idet hun reiste seg for å gå, tok den gamle mannen tak i hånden hennes og ga den et kyss. Han trengte ikke å si noe. Øynene hans takket. Hun åpnet hånden og så ned på kjedet mannen hadde lagt der. Det var en keltisk knute. En knute som aldri kunne åpnes. Mange mente en keltisk knute betydde lykke å få, men ulykke å miste. Hun så ned på den gamle mannen og smilte. Hun bøyde seg ned og kysset den gamle mannens panne og fulgte pleier inn på legeværelset. Hun så aldri den gamle mannen igjen.
Kai Espeseth, fastlegen hennes, tok imot henne med sitt faste håndtrykk. Men det var forandret. Skjørt. Forsiktig. Som om han ikke ville ødelegge henne. Det som tidligere har vært et lekent smil rant vekk fra det slitne ansiktet hans. Hun visste allerede før hun hadde kommet inn hva svaret var. Hun skulle dø. Hun hadde alt akseptert det. Hun smilte til han og spurte. ”Vil det gjøre vondt..?”. Kreftsvulsten som lå og svulmet i hodet hennes kunne ikke opereres bort. Eneste hun kunne gjøre var cellegift, som ikke ville gjøre annet enn et forsøk på å unngå det uunngåelige. Tre til seks måneder. Det var alt hun fikk.
Hun så ut av vinduet. Alt var så mye klarere. Fargene så mye sterkere. Lydene mer intense. Alt var så detaljert. Musikken til snøvirvelene var høyere, hun kunne nærmest høre sang fra utenfor vinduet. Kai ser trist på henne, og hun kunne nærmest høre tankene hans. ”Slapp av, jeg vet det”.Hun visste han ville gitt sjelen sin for å redde henne. Hun stolte på Kai, hun hadde kjent han hele livet. Han fikk æren av å få hennes første kyss. Og senere også hennes første gang i sengen. Det var tider som hun visste aldri kom tilbake, men som hun kunne smile til tårer av å tenke på. Og hun kunne se han tenkte på de samme tidene.
Klemmen hun hadde fått da hun reiste seg for å gå hadde vart lenge. Hun spøkte ved å spørre om hun fikk større regning siden hun hadde brukt to legetimer. En til konsultasjon, og en til klemmen. Han hadde klart å le, og latteren nådde hennes som små stjerner av lystige toner. Han hadde en latter som kunne få små barn til å slutte å gråte for å le med han. Nå stod hun ute i det kalde snødekte landskapet og tenkte. Skulle hun gå den lange veien hjem, eller den korte? Trengte hun tankene som ville komme på den lange veien, eller kunne hun klare seg foruten? Hun fant ut at hun måtte leve mens hun levde. Hun hadde kastet bort nok tid som det var. ”Dette er dagen jeg lever” sa hun stille til seg selv idet hun gikk til venstre. Hun tok den lange veien i dag. Men hun kjente hun gruet seg til dagen hun visste ville komme. Dagen hun sier til Kai. ”Dette er dagen jeg dør.”.
Den natten sov hun ikke. Fotoalbumene som lå og samlet støv i de like gamle hyllene i stuen lå endelig fremme og fikk strekt på sidene. Falmede minner, som ennå beveget henne. Nå mer enn noensinne. Hennes barndomsvenner. Hunden og katten som aldri kunne dra noe sted uten hverandre. Hun og Kai som kysser for første gang som 3-åringer. Hun kunne ikke tro tiden hadde reist fra henne så kjapt. Det var som om det var i forrige uke hun og Kai hadde sittet ved peisen med sine foreldre skravlende i bakgrunnen. Hun kunne nærmest høre Kai´s mor. ”Se, nå prøver han seg. De skal tidlig krøkes”. Foreldrene hadde ledd godt idet Kai la armene rundt henne og kysset henne. Først bommet han og kysset henne på nesen. Men så hadde dere lepper møtes. Allerede da kunne hun føle spenningen. Og bare ved å se på bildet kunne hun kjenne leppene hans mot hennes, i en uendelighet av tid.
Hun satte seg ned på huk og tok tak i en vedkubbe. La den inn i peisen før hun tok tak i en ny vedkubbe og la den inn. Hun visste ikke hvorfor, men hun trengte å se ilden. Helt siden hun var liten hadde hun blitt rolig av å se inn i peisen eller bålet. Flammedansen roet ned hele sinnet hennes. Som om det hypnotiserte henne. Hun følte en trang etter å se inn i flammens sjel. Hun la forsiktig inn tre opptenningsposer og tente på. Hun så lenge på den antente fyrstikken. Bare den var nok til å få henne til en annen verden. Helt til hun kjente den sviende smerten av opphetet hud. Hun mistet den sortbrente fyrstikken ned på gulvet og så på den. Det var henne. Denne nedbrente fyrstikken var hennes livslinje. Som danset helt til den ble kvalt av tid. Hun tente på en ny fyrstikk, og denne gangen fikk hun tent på veden.
Flammedansen fikk henne alltid i et filosofisk humør. Men alltid for seg selv. Hun nevnte aldri sine tanker til noen. Radioen stod på kjøkkenet og stønnet ut små toner. Amazing grace. Så passende. Og hun elsket den låten. Hun tok seg til å tenke på hva hun hadde gjort i livet. Ville hun bli et gjenferd? Ville hun få hilse på Gud, eller ville hun bli torturert av Jævelen? Eller kanskje hun ville bli reinkarnert til et fugl. Eller til seg selv? Kanskje hun hadde levd dette livet mange ganger allerede? Tankene spratt opp fra ingensteder og fra overalt i huset. Det syntes å være både lysere og mørkere enn det vanligvis var i stuen. De store vinduene avslørte ikke stort av hva som foregikk i verden. Hennes del av verden sov, og drømte sine søteste drømmer. Hun gikk bort til vinduet og så ut. Hun kunne se refleksjonene av flammedansen i vinduet. Hun byttet på å se ut i intet og flimrende gatelys, og flammene som danset kun for henne.
Det ringte på døren, og fikk henne til å falle ut av den magiske transen flammene omringet henne med et brutalt kim fra dørklokken. Hun visste med en gang hvem det var. Hun gikk rolig og åpnet døren med et stort smil. Kai stod og holdt frem en flaske vin og en pakke med fiskepinner. Hun lo godt. ”Det var den eneste fisken jeg klarte å fange i dag. Og man trenger fisk til denne vinen”. Detaljene ved ansiktet hans. Hun trodde hun kjente hver en linje, hver en kurve av kroppen hans. Men hun tok feil. Det var som om hele ansiktet hans hadde vært nedgravd i sand. Nå rant sanden av idet hun berørte huden hans, og avslørte en enda nydeligere skapning enn hun noen gang hadde hvilt sine øyne på. ”Skal jeg ikke få komme inn? Det trekker her ute i gangen.” Hun lo og la merke til at hun hadde stått og stirret på han i flere minutter.
