Dagen i går gikk egentlig ikke så bra. Våknet med et smell fra
ryggen, og som ikke hadde særlig lyst til å stå opp. Men jeg måtte
tvinge både meg og ryggen opp av sengen, selv om det kjentes ut som jeg
presset ut et føll mellom ribbeina.
På skolen er det hektisk.
Jeg er produksjonsleder for et flerkameraprosjekt, og har jobbet mye
med mine egne prosjekter. Det har gått litt i surr. Og jeg er
overarbeidet, og det går på psyken løs. Som om den ikke skakk-kjørt nok
fra før. Minner meg om den gamle hondaen til brodern.
Møter,
kjøleskap-henting, innkjøp av rekvisitter, flere møter, usikkerhet,
motvillighet, svimmelhet, nerver i klem, bevisstløs. En liten tur på
legevakta, for litt smertestillende.
Man kan si at jeg var
rimelig nedfor når jeg kom hjem igjen. Når Hais ikke smiler eller
snakker særlig, er det ille. Men jeg klarer likevel å hilse på deg på
msn. Du har de siste dagene nevnt at du har en overraskelse. Til meg.
Du sier den er ferdig.
Nysgjerrighet. Det er en fin bil.
Plutselig
svarer du ikke mer på msn. Du er "borte" står det. Hvor er borte? Sånn
butikken og er tilbake om 5 minutter? Jeg kjenner jeg savner deg. Med
ett ringer telefonen. "hei…Jeg står utenfor hybelen din jeg…"
Wha…?
Ringer du feil? Jeg ser mistroisk ned på telefonen. Det er ditt navn.
Jeg ser meg rundt, og en sarkastisk tanke om det ultraryddige rommet
farer i høy fart gjennom hodet før jeg reagerer og går for å åpne
døren.
Jeg ser deg stå der. Jeg fryses, og bare ser på deg. Du
ser meg og jeg kommer til meg selv igjen og åpner døren. Jeg kan ikke
annet enn å smile. Kanskje til og med fnise litt mandig. Du klemmer meg
inntil de, og jeg vil ikke slippe deg. Jeg lover, hadde vi blitt
omgjort til stein der og da, hadde jeg vært en lykkelig skulptur.
Vi setter oss i sengen, en seng som tar halve rommet…og nei,
det er ikke en dobbeltseng. Hun smiler. Et utrolig nydelig smil. Jeg er
glad du kom, og jeg savner deg allerede. Du trekker frem en pakke og
gir til meg. Huff, du hadde ikke trengt… Men du gjorde det likevel.
Jeg lyver om jeg sier jeg ikke ville åpne den. Nysgjerrigheten sliter i
meg som et rævkjørt esel. On a good way.
En bok. The book of
Hais. Hva er det du har funnet på noe rart nå? Du ber meg åpne og se da
vel. Er jo bare en måte å finne det ut på. Vel, det er to, men jeg
føler meg snill i dag.
Do you not see that you and I are
branches of the same tree? With your rejoicing comes my laughter, with
your sadness comes my tears
Tjnåå, en fin
start. Siden som følger en hilsen fra deg. Jeg kjenner dagens psykiske
påkjenninger tar turen ut det snart åpne vinduet. Men om jeg trodde
dette var den største overraskelsen, så viste de neste sidene at jeg
tok så feil som det teoretisk er mulig.
Jeg vet jeg er full av
ideer…Men jeg tror ikke jeg kunne funnet på noe sånt. På neste side
stod en hilsen fra deg, Nunzio. Og jeg tillater meg å svare litt på det
du skrev *og kanskje korrektere noen vesentlige momenter*. For det
første… Det er virkelig jeg som skal takke for flere års vennskap her
på bloggen. Du har vært en av de største gledene på bloggen, og det
mener jeg virkelig. Den boomerangen du snakker om vil mest sannsynelig
treffe meg hardt i bakhodet så det gjomer utover Oslos gater og vekker
hver bidige narkomane. Så får vi håpe de ikke finner ut hvor den lyden
kom fra. Har egentlig bare dette å si: You and me, Nunze-buddy, you
and me 
Jeg trenger å roe ned tårene som presser virkelig på.
Jeg har ikke for vane å gråte. Vel, i alle fall ikke foran andre
mennesker. Men nå kjenner jeg at jeg ikke klarer å holde tilbake. Du
ber meg bla om. What now?
Ordene traff meg midt i magen og fikk
tårene til å flyte over vinduene til sjelen min. Kjære Yeti… Du også?
Jeg ser for meg deg glise godt når du får vite jeg har fått boken.Jeg
ser på deg, rett i de vakre øynene som atter en gang får meg til å
fnise mandig og smile litt skjevt. Takk igjen…Og takk Yeti, for dine
gode ord og mentale Yeti-på-stylter-bilder.
Jeg blar om. Nå
tuller du… Lille vakre prinsessa. Bloggens nydelige konglige. Du har
virkelig gjort en innsats med denne virkelige overraskelsen.
Nunzio…Yeti… Hella…Monsters… 
De jeg har snakket mest med, og
som jeg har et blogg-forhold med som er verdt å misunne. Men den
største overraskelsen is yet to come…
Tine. Jenta mi. Mi aller
beste venninne, tross alt. Som kjenner meg på en måte ytterst få gjør.
Jeg lurte litt på hva du skulle med msn hennes… Der fikk jeg
svaret… Tine, jeg er glad i deg, og det vet du. Dette her blir et
skikkelig les og spy av sukkerspinn innlegg, men det får bare våge seg.
Her
er jeg sliten, nedbrutt og psykisk…og så kommer du Marie og ødelegger
alt ved å spre all verdens lykke over meg. Det første jeg gjorde når
jeg våknet i dag var å lese i den boken. Den hjalp meg opp, hjalp meg
til skolen…og hjalp meg til å smile når jeg hilste på gruppen.
We have something special that no on, no distance, no time can take away… We have each other!
En
virkelig takk til dere. Jeg kjenner jeg tårer litt bare jeg tenker på
denne gaven, som virkelig er en av de beste gavene jeg har fått i
livet.
Tåre-nuss på nåssån
Hais
