Her hadde jeg en relativt vanlig, lite spennende tilværelse. En jeg har hatt i mange år. Depressiv, vant med å kun være i live og ellers bare være til for noen når hjelp trengtes. Så kommer dere og ødelegger alt for meg!
Jeg var vant med å tenke alene, være alene og leve alene. Planlegge alene. Jeg har sett for meg et liv hvor det var fritt frem å gjøre ting. Fritt frem å impulivt reise et sted, fritt frem å flytte til et annet sted.
Sing us a memory. We are in the mood for a melody, and you got us feeling allright.
Bare på få uker har dere rokket ved denne "standard" måten å leve på. Nå har dere fylt den med en annen rytme, en annen stemning. Helt andre farger fyller hjørnene. Andre minner vekker drømmene mine til live. Det er en skummel omrokkering av følelser og måter å være på, men så ytterst velkomment.
Jeg kommer til å synke ned i mørke daler, hvor intet slipper inn. Det vet jeg. Av den grunn har jeg aldri latt noen komme nær meg i tilfelle det som tenkes kan skje, skjer. Men du ødela alt som heter forsvar, og brutt opp porten til det helligste i meg. Hjertet og sinn.
Hva som kommer til å skje vet ingen, men jeg håper.
Jeg har slitt lenge, men det eneste stedet jeg faktisk føler jeg kan smile og le og vre meg er innpå bloggen. De fleste kjenner meg, på en måte. Og smiler. Jeg undrer om de har gjort det samme om de har faktisk kjent meg. Men slik kan man jo ikke tenke. Jeg skylder hver eneste en som har tatt imot meg med smilende armkroker her en stor takk. 
Men mest av skylder jeg alt til vakre Marie mi, og Tine-høna som ikke blir kvitt meg med det første 
