Det er på tide å stå opp. Klokken er 15.23 på ettermiddagen. ”Buenas dias, amigo!” roper Kåre til seg selv. Den selvgode, jukkende pingvinen hadde kvelden i forveien endelig klart å henge opp speilet han hadde fått i julegave fra navnebroren sin, Oppvaskkostkåre.Det var en gledelig overraskelse da ingen av dem hadde sett særlig til hverandre de siste tolv årene.
Den jukkende pingvinen reiser seg fra sengen og kjenner suget etter noe mellom beina allerede. Gårsdagens jakt hadde vært mislykket og det endte med at han måtte jukke på et par oppblåsbar hamstere han hadde funnet på loftet. Han ga dem først navn: Jens og Trine. Han tenkte ikke så særlig over dette navnevalget før etter at suget hadde roet seg sånn nogen lunde. Trine? Det var jo pikenavnet til bestemor. Han begynte å føle seg litt kvalm da.
Han hadde en bok over all ”fangst” fra de siste tre årene. Han hadde en gang jukket seg innpå et nydelig støkke fra Bærum. Hun skinte mer enn all verdens julepynt til sammen, duftet deilig kebabmais lang vei. Kåre var blitt forelsket. Men før han hadde rukket og jukket seg heeeelt frampå leggen hennes, hadde han blitt kastet ut av Securitas-vakter. Han hadde kalt dem ”forbannete onde nissefigurer!” og hadde deretter blitt lagt nesegrus i bakken og fått en kølle opp i rompa ved ”et rent uhell”. Det skumle var at det faktisk var litt godt.
Den natten hadde han tegnet knuste hjerter i boken sin, før han også da hadde tydd til ”Jens og Trine”. Men den gangen hette de ”Jillian og Truls”. Men de kunne ikke ha det samme navnet, det ble for teit syns Kåre.
Idet han var ferdig med kveldens heldige, altså ”Jens og Trine”, banket det på døren. Hva var det nå da? Kåre skulle bare slappe litt av før han skulle begynne å kokke istand en gedigen julemiddag. Kun for han selv selvsagt. Han jukket seg bort til døren og kunne høre mye skrål og klikk fra ute på prammen. Pokker ta, er vg-bloggerene fulle igjen nå, tenkte han og åpnet døren. Han ser seg rundt. Ingenting. Det er mørkt. Gatene står tomme og kalde. Intet uvanlig, bortsett fra at naboens bil var blitt til en robot som lå og sov. Men det var sikkert naboen klar over, så Kåre gadd ikke å tenke mer over det.
Han jukket seg bort til kjøkkenet for å starte med kalkunen. Han hadde jukket seg til den aller største og velsmakende kalkunen som fylket kunne tilby. (Vi går ikke innpå hvordan han fikk det til. Red. anm.) Men hvor i alle luremusens navn var det blitt av godsakene? Kåre røsket ut alle skuffene som fantes i huset. Når det ikke var mer røsking som kunne finne sted, satte han seg ned i stuen og gråt.
Makan! Sa han til seg selv. Noen hadde vært inne hos han og rappa julematen hans! Dette kom til å bli den tristeste juleaften siden den fatale julemiddagen i 98, da han hadde vært på besøk hos Oppvaskkostkåre. Han hadde sett i stillhet på at kembobikkja til en eller annen rar og høyst uvelkomne familien først gikk til angrep på Juletrekule-Nils for så å knaske i seg alt av mat på bordet. Da hadde det svartnet for Jukke-Kåre, som OppvaskkostKåre pleide å kalle han. Han hadde kastet sildsalat, ildrendes forbannet, på denne ”Tass”, som svarte med å neste halsbite hue av Jukke-Kåre. Heldigvis kunne hadde Kåre svart belte i Oppvaskjudo! Han hadde jo måttet lære seg det, siden GulgummihanskeGaute yppet til strid hver dag klokken 16.00. Nøden lærer en svart katt å kamuflere seg i snøen, pleide OppvaskkostKåre å si.
Anyway. Jukke-Kåre skulle finne ut av dette. Han jukket seg opp av stolen og fant frem den gamle hostesaften. Den hadde ikke blitt rørt siden…han kjøpte den i 1987. Han kunne kjenne det svi når han tok på glasset. Han var klar for hevn!
Han kunne høre tassende skritt ovenfor. Svake, men likevel tydelige. Som de bar på noe tungt. ”De skyldige” ble det raskt tenkt, før han jukket seg så raskt opp trappa at det holdt på å gå for han igjen. Lydene kom fra loftet. Han kunne høre minst tjue forskjellige stemmer. Hva pokker?? Hadde de fest på loftet hans? Med kalkunen hans som midtpunkt? Ikke faen!
Med hostesaften i venstre hånd og ”salamien”, som han likte å kalle den, i høyre hånd skrek han ut et aldri så lite feminint aiaiaiaiaaaaaiiii-krigsrop, og ble møtt av stille blikk fra en gjeng Tinnsoldater! TINNSOLDATER! Den ene av dem hadde tegnet på seg opptil mange tatoveringer, blant annet av et råtnet nazimerke. Han så opp på Jukke-Kåre og skrek ”They asked for war, lets give them war!!”.
Og det var da Jukke-Kåre kom på en sak på VG-nett før på dagen. Overskriften lød som følger ”Gale tinnsoldater flyktet fra krigssykehus i Nepedal!” Han husket saken, disse gale tinnsoldatene nektet å innse at andre verdenskrig var for lengst over og vunnet. Nå gjaldt det å tenke.
Nei! Ikke på det nå! La nå Jens og Trine få være i fred! Han bannet inni seg, mens tinnsoldatene siktet på han med tinngeværer. Den ene soldaten kastet en tinngranat mot han og Jukke-Kåre var sikker på at hans jukke-dager var over. Granaten landet ved føttene med et klang og… Intet?
Så klart ikke. De er av tinn for pokker! Nå er det du som har overtaket, flirte Jukke-Kåre for seg selv. Han så med onde blikk bort på den tatoverte tinnsoldaten og slo han over ende med ”Salamien”. Han lo godt mens han så på de skrekkslagne tinnsoldatene som stod rundt han. Han måtte kommed med et punchline!
Han stod der og tenkte så det knakte. Så kom det fra inni flokken med gale tinnsoldater ”Du finnkje på noggo smart å si?” etterfulgt av en syk all-latter fra soldatene. Jukke-Kåre var lei. Eneste han ville var å spise opp den forbanna kalkunen og få ryddet disse syke, syke soldatene av verdens overflate. Han tar tak i ”salamien” sin igjen og løper mot dem og slår alle som en ut av det allerede åpne vinduet før han roper ut i natten med et høyt, hånelig flir:
”Det er det vi kaller salami-overdose! Type dansk!!!”
Han tok med seg kalkunen ned igjen og satte på Rambo i forgrunnen. Nå var han fornøyd med seg selv. Han kastet ut hodepinetablettene han kjøpte sammen med hostesaften med ønske om en god jul. Hevnen var søt!
