Man sier at boys will be boys, og la de leke de er jo bare unger. Og unger flest er nysgjerrige. Noe som heter at brent barn lukter svidd, eller var det skyr ilden? Vel, begge passer uansett. Jeg skal ikke fortelle om brannskader, for det har jeg vært så heldig med å overlate til min bror. (hvor jeg ble dagens helt da jeg ringte ambulanse i en alder av 8 år, og klarte å hjelpe han med smertene….stolt ja!).
Men jeg kan ikke si jeg er helt skadefri i min barndom. Det ville vært altfor kjedelig. Jeg har brekte bein, knekt øre, slåsskamp med julenissen (sorry pappa, vakke meningen å slå deg der…) . Og når man finnet et nytt verktøy, da må man sjekke det ut. Noen ganger går det bra, og man slipper fra det med skrekken, og en ødelagt sveis. Men andre ganger går det kanskje ikke som planlegt. Da unger egentlig ikke planlegger….før etterpå…
Her er min historie fra da jeg fant pappas nye spikerpistol….:
Lille Hais på 13 år, tjukk i hue, tynn i beina. Rareste ungen jeg har sett. Det vesle krapylet hadde en tendens til å fikle med alt som kunne fikles med, og da særlig det som ikke skulle fikles med. Som f.eks strømgjerder og andre elektriske hjelpemidler. Ingen kunne føle seg trygge for lille Haisens klamme og klønete hender. Så en dag kom pappa hjem, med det største gliset en mann kunne ha. Så da ble det tenkt: enten har han hatt seg med noen andre enn mamma, eller så er et nytt verktøy innkjøpt. Heldigvis (for noen) var det et nytt verktøy. Stolt som han var kom han inn stuen med en splitter ny spikerpistol. Rød og vakker gjenstand med spisse greier inni. Han tod ladegrep og skøyt dassen 3 ganger før han utbrøt ” Ikke noe dritt dette nei!”.
Hais ser godt og lenge på denne vindurlige greia, som hvisket skjørt en sang, nynnende til lokomotive thomas. ”Kom Hais du skjønne milde, gjør veggen atter ubrukelig.” Det var ikke en vegg som ikke hadde merker etter enten sag, spiker, hammere eller for ikke å nevne blodspor. Men denne gangen lot Hais faktisk veggen være. Hais gikk, eller smuglet meg inn i verkstedet til pappa, og Hais så høy han var rakk jo til skapningen med en vakker munn som smilte og blunket. Han tar tak i den og den var tyngre enn forventet. Men ikke tung nok til å la være å fikle. Hais satte seg ned på noen europaller utenfor verkstedet og ser på knapper og tekst. Hais har alltid av en eller annen helt sikkert merkelig grunn likt rødt. Han vet ikke heeelt hva det er han har i hendene ennå, selv ikke etter å ha sett pappa massakrert dasslokket med spiker. Så han tar rundt avtrekkeren, uvitende om posisjoneringen til djelvelens munnstykke. Han skyter et skudd i blinde og ut av det blå, en høyfrekvent lyd, som i starten bare hunder og nesegrevlinger kunne oppfatte, og berre lik over 58 år ville snudd seg av.. Selv Britney Spears ville fått problemer med å etterligne den høye tonen. Hais sitter fast, litt vanskelig å flytte på seg, uansett kor mye han så vil. En spiker kan så vidt skimtes i europallen han sitter på. Det begynte å bli varmere under huden på Hais, og han flytter beina fra hverandre. Nå kan spikeren sees med det blotte øyet, rett mellom beina på han. Han burde nok tatt på seg noe mer enn bare en badeskjorts. For spikeren traff i all sannhet og bokstavelig talt hodet. Eller, dvs, ikke hodet i den forstand, men puten som hans hode lå kontinuerlig på. Flaks det ikke var dunpute ble det nevnt i ettertid, det ville vært vanskelig å reparere igjen…
Så der sitter Hais, vel vitende om at en spiker har naglet pungen hans fast til en europall, og det faktum at pappa snart kom for sikkert å massakrere det andre dasslokket også. Noe måtte gjøres. Hammer! Hvor er hammeren??
Doh >_<
Den lå vel plassert i stueveggen etter gårdagens slåsskamp med en sommerfugl… Hvordan i huleste skal spikeren dras ut nå da? Man få vel bare hoppe i det. Han begynner å pirke på spikeren, og hoppe forsiktig med rompa, like forjævlig vondt hver gang, så dette ble da nedstemt av han selv som forslag. Heey! En sag…mååå…reeekkeeee!! JAH!
Hais fekk huket tak i sagen og så ned mellom føtta hans. Han hørte en traktordur fra jordet. (Rask zooming innpå Haisens ansikt)… pappa var på vei opp igjen! Her måtte det ikke tenkes fort, men sages fort. Så med hui, hast og stress ble det saget over først en side av planken, så den andre siden, så et lite kutt i høyre lår. Greit, rødt begynte å bli mer eller mindre plagsomt å se nå. Men han fekk gått med hjulbeint stilling inn i verkstedet og la maskinen på plass, før han la på ….”sprang”… inn i stuen for å hente hammeren. Men den satt da &¤”% fast i den veggen!! Tenk! Tenk! Ide?! Hais kunne da ikke vise seg med en spikret planke til ballene i sentrum heller… TENK!
This is gotta hurt, de med sarte øyne og fantasi må lukke dem igjen nå… Hais setter seg ned på en stol, tar tak i pungen med høyre hånda, og den avsagde planken i den andre hånda. Radioen spyr ut låta ”Dont worry, be happy”! Så var det å begynne å hoppe igjen!
Au….
Au…!
AU!
Oooooog AU! Der var den forbaskete spikeren ute av hans kropp, sinn og sjel, og en fryktens lettelse steg inni han som en harmoni bare frosker kan oppnå. ”Visste ikke det var blod inni der” ble det raskt tenkt, før runden så gikk til tredje skuff fra oven og plasteret hentet frem. Dette skal ties lenge og vel om. Men man skulle tro han hadde lært… Dagen etterpå gikk det igjen et høyfrekvent lyd gjennom luften…men heldigvis fekk ballene være i fred for fiendlige gjenstander. Dessverre var ikke høyrehånda like heldig… Uflaks, først utstyret, så verktøyet til å holde utstyret ved like…..
Jeg er allergisk mot snekkere……….
Takk går til Nunzio, som ser ut til å ha en finger med på avtrekkeren…..
