Det er litt kaldt i luften. Det er som hvert molekyl treffer meg med perfekt presisjon, og får tankene til å vandre. Det som for bare en time siden var en varmende sol er nå visket ut av et tynt lag med hvite skyer. Ettersom sekundene går viskes den bare mer og mer ut til det ikke er annet en gule skyer igjen.
Frem med sporvei-kortet. Jeg har ikke planer om å betale for bussturen hjem. Tankene fortsetter å vandre. På deg. På oss. På henne. Hun venter på meg. Eller har hun gitt opp å vente? Har jeg gitt opp å vente? Har jeg sluttet å elske henne, og har begyne å elske deg?
Jeg føler meg råtten. Kvalm. Et snev av dårlig samvittighet. Jeg har hatt det så bra. Og det er ikke bra. Jeg fortjener det ikke. Jeg syns jeg klager, selv om jeg er eier av et godt liv, med gode venner, jobben jeg elsker og ei jente som jeg elsker. Og som elsker meg tilbake. Ikke alle er så heldige.
Hjerteklapp og hodebry. Angst og dødlige tanker. Akkurat nå vil jeg ikke orke mer. Jeg vil legge meg ned i et blodig badekar og la meg drukne i meg selv. When the beating of your heart ekko the beating of the drums, theres is a life about to start when tomorrow starts.
Jeg ser på de andre passasjerene og tenker. Har de det samme orket? De samme tankene? Ser de fargene like klare som meg, eller kjenner duften av snøen like sterkt? Jeg er glad, sikkert. Relativt. Jeg må slå meg i hodet med litt god musikk. De ser tilbake på meg. Ei jente smiler, og jeg smiler forsiktig tilbake. Vet hun hva jeg tenker? Hva jeg vil når jeg kommer hjem, men som jeg mest sannsynelig ikke kommer til å gjennomføre?
I allways feel good when you are with me. Du har aldri forlatt meg. Lik som jeg aldri har forlatt deg. Jeg elsker deg. Men jeg elsker henne. Jeg elsker dere begge. Går det virkelig an? Hvem vil vente på meg når tiden er inne? Hvilke hjerter vil stå sammen i en bankende solnedgang?
Gleder meg til du kommer hjem, jenta mi…
