Tusen kniver i hjertet, ti fugler på taket, over en bekk finner du vann. Jeg er forvirret i dag. Men ikke dårlig forvirring. Bare forvirret. Over alt. Over ingenting egentlig. Det er en rar følelse man går med. Som å gå på tur med en gullfisk på Karl Johan. Eller. Er det rart? Alt er relativt.
Jeg sitter her. Hører på melodier. Toner som burde vært utstilt på kunstmuseum. Jeg leser gjennom og mellom gisser, fisser, piano og vokaler. Jeg ser farger foran meg. Dere har sikkert opplevd det. Hørt på en nydelig låt, og ut av høytalerene kommer ikke toner, men tusenvis av farger og nyanser. Det kommer levende bilder. Det kommer minner. Smilende eller gråtende. Det spiller ingen trille. De er velkomne.
Det er sunt å smile. Det er sunt å gråte.
Som en tidlig mandagsmorgen. Det pleier å være den verste dagen. Det er den dagen jeg kan se to Søndager. Du våkner av en alarm. En tone fra helvete. Du snozer og etter ti forfriskende og fortryllende minutter kommer helvete atter en gang på besøk og lager leven.
Fortryllende er et nydelig ord. Du er fortryllende. Ja du som leser.
Tonene fra mandagsmorgen, blandet med tonene fra et piano. Det er noe som skurrer. Eller er det bare noe som er? Som en jernhanske over tærne. Jeg sitter å smiler. Jeg har så mange rare bilder i hodet.
Katter som er mennesker kun i speilet. Med silkehår og fløyelsstemme. Men de brennende øynene som borrer inn i den allerede halvdøde sjelen. Hvem er du pus? Er du samvittigheten min? Jeg sitter å klapper deg. Du murrer, men øynene dine forteller om ulykke og skyld. Er det mine øyne jeg ser?
Jeg vil bare se bort, men jeg kommer ikke unna følelsen av deg. Stirrer meg i senk.
Hvem er du?
