Det kommer som skudd fra ingensteder, og fyller den kalde luften med forvirrende tanker, falske smil og blanke øyne som forteller at alt ikke er som det skal være. Det er som tusen fluer som summer. Summer og atter summer rundt ørene dine. Og du blir ikke kvitt dem. De går på deg, begraver deg og driter i øregangene dine.
Lik som sovende engler ikke synder, plager lukkete sår ingen. Men av og til vil det ikke si at selv om det er lukket, så blør det ikke. Lukket kan heller si gjemt. Lukket i et skall av tanker og masker. Masker av lykkelige fjes og konger. Av seier, av selvtillit og håp. Men under fasaden er håpet borte, seieren er tapt og selvtilliten har tatt danskebåten for så å falle overbord ved Kiel.
Gamle damer er vonde å vende. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, si eller tenke. Jeg forandrer meg, men ikke til det bedre. Jeg er den jeg er. Om du vil forandre en del av meg, er det ikke meg du vil ha. Jeg er glad i deg, jeg vil aldri gi deg grunner for å tro noe annet. Tanker kan gi meg tusen grunner for å gråte, men tanken på deg gir meg tusen og en grunner for å smile.
Jeg har tatt sjansen, uten å angre. Selv om det kommer tider der jeg tenker jeg kanskje har det best alene, for da plager jeg ingen med små problemer, dårlige egenskaper og andre feil. Da kan jeg gjemme meg, uten å ufrivillig bli dratt opp igjen. Melankolien ligger tykt når du vandrer på stien min, den er min faste følgesvenn siden jeg var liten guttevalp.
Noen ganger er tankene maten som gjør at jeg orker å gå videre, gir meg liv, vitaminer og det hjertet trenger for å kunne fortsette å pumpe blodet rundt i kroppen min. Andre ganger er de slanger som jager etter foten min med sine giftige hoggtenner og falske replikker.
Jeg er nede i en dal, og jeg strever med å komme meg opp, de røde rutene ligger foran meg atter en gang. Klarer jeg å hoppe over dem, eller vil jeg rykke tilbake til start som de tusen forsøkene som ligger bak meg? Vil du kanskje bære meg over? Eller vil vi begge falle ned, dødstrette og leie? De fleste ser vemodig på sin tapte fortid, klager over nåtiden og skjelve i buksene av tanken på fremtiden.
Kanskje det er det jeg gjør og. Jeg savner meg selv, fra tiden da verden ikke gikk rundt en bane, men da den stod stille. Da jeg kunne reise på monsterjakt for meg selv i skogen, og snakke med illusjoner av eventyrfortellingenes helter og biroller. Jeg klager over nåtiden. Det er snakk om min egen oppfatning, det er hva jeg gjør det til. Hvordan velger jeg å se, tolke og handle. Men her igjen kommer en gamml dame og legger seg på magen. Hun skal ikke være der, skal hun vel?
Jeg frykter fremtiden. Jeg misliker sterkt ting som gjør meg usikre. Derfor best å være alene, for da trenger du ikke planlegge så mye, da har du ikke ansvar for flere. Skjer det noe, flytter du deg selv. Men er man flere, må det mer til. Du kan flytte en stein, men ikke et fjell.
Men jeg velger å stole på følelsene. Jeg er din, om du velger å se det er opptil deg. Men ærligheten lenge leve. Fins det tårer, skal de gråtes, fins det latter skal det skrattes og fins det spørsmål skal de besvares. Ikke alene. Sammen.
