av
in torsdag, november 22nd 2007 Lagret under:
deg,
jeg,
lille,
savner,
søte
Livet er ikke det verste man har….
…. Og om litt er kaffen klar….
Lykken og gleden er heller ikke det verste man har. Men det er vanskelig å finne den igjen til tider. Den er gjemt. Under tunge bører og skip. Skipet som fraktet deg vekk fra meg. Sperret deg inne i en lugar uten mulighet for å komme tilbake.
Du har bursdag neste helg. Jeg skal feire deg – men det kommer til å bli en trist dag. Du skulle blitt 22 år. Feiret livet. Lykken. Gleden. Feiret at vi er sammen. Istedetfor blir det feiring av minner. Minner er ikke nok av og til. Minnene som en gang var glade, er omgjort til minner som gjør triste miner i ansiktet mitt.
Alt minner meg om deg. Tekster jeg leser minner meg om deg. Bilder jeg ser minner meg om deg. Jeg feirer deg, og vet det settes i stand et kalas i himmelen. Jeg vil være der. Feire sammen med deg.
Mang en gang har jeg vurdert det. Å flytte permanent inn hos deg. Så jeg kan våkne opp sammen med deg. Smilet ditt om morgenen er som tonene fra en fri fugl som feirer at våren er kommet. Feirer solen. Du er solen.
Alle sier jeg bør komme over deg. Det er lett å si. For dem. For meg er det ikke så lett. Minnene kommer stadig tilbake. Drømmene hver kveld hjemsøker sinnet mitt. Sjelen min er sliten. Øynene mine er gamle. Av å se deg dø gang på gang.
Barnet i meg ble voksen i løpet av timer. Nei, minutter. Egentlig var det snakk om sekunder. Sekundene jeg fikk høre du var borte. Plutselig, men likevel realitet.
Du hører meg vel fortsatt synge opp til deg? Ja, fortsatt "Amazing Grace". Vet du liker den sangen. Jeg har begynt å like ei jente. Mer enn jeg burde. Jeg har dårlig samvittighet. Er deg jeg elsker? Elsket? Fortsatt elsker? Jeg er forvirret. Jeg liker følelsen i magen når jeg snakker med henne. Men det gjør ikke samvittigheten min. Er jeg teit?
Jeg feirer deg, lille søte. 22 år på Lørdag. Jeg glemmer deg ikke!…
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
