Her kan dere lese DEL 1,
DEL 2, og DEL 3 og DEL 4
De hadde gått en snau halvtime inn i skogen da Oliver hadde fått følelsen av å bli forfulgt. Nå, to timer etter, var følelsen fortsatt der. Han hadde flere ganger stanset og sett seg omkring, uten å få øye på noe mistenkelig. Kanskje han burde gå tilbake og vente på neste buss? Han så ned på Emilia som smilte bort den tanken fra sinnet hans. Men den fjernet ikke den vonde følelsen av den som lusket bak dem.
En lysning kunne skimtes noen hundre meter fremfor dem. Det var som å komme hjem til seg selv igjen. Han trodde ikke det han så. Det var så identisk som det gikk an å få det. Nærmest et dejá vu. Emilia gikk bort til ei gammel hytte som hadde sett sine bedre dager. Lik hans egen hjemme. Det knirket djevelsk i trappen idet den skjøre jentekroppen gikk oppå det første trinnet. Knirkinga avtok i styrke etterhvert som hun steg opp og tok i håndtaket på døren. Han så seg rundt.
Naturen var utrolig vakker, og en rev gikk i sine egne tanker på stien som førte lenger inn i skogen. Hva tenker du, hva vil du være, lille rev? Han smilte og fikk en underlig blikk-kontakt med dyret. Han kunne se dypt inn, og skimte lykke. Dette var en skog av liv. Kanskje han var kommet frem til der han hørte hjemme?
Emilia ropte han inn til seg. Han lot reven forsvinne i sine egne tanker, og lukket stille døren bak seg. Vinden ga fra seg et sukk idet hun lukket vinduet over kjøkkenvasken. Hun måtte stå på en stol som så ut til å falle sammen hvert øyeblikk. Men han kunne se hun visste nøyaktig hvordan den skulle behandles. Hun svingte seg opp og ned som en ballerina på scenen. Det var som om han kjente henne ut og inn, gjennom hele livet. Og kanskje hadde han det? Han hadde forlatt sitt gamle liv for å starte på nytt. Og det startet idet han traff Emilia.
Rommet var veldig stort, større enn det hadde sett ut fra utenifra. Det var en stige satt opp til et lite loft, som hun hadde gjort om til soverom. Det passet yperlig til å gjemme seg. Pokker, gamle vane. Alltid se etter et sted å gjemme seg. Du trenger ikke det lenger nå, din fotsopp! Han sa det strengt til seg selv. Emilia snudde seg i latter mot han. Han hadde aldri tenkt over at det han sa til seg selv, sa han høyt. Det har aldri vært noen der å hørt han uansett.
Plutselig fikk han tilbake følelsen han hadde hatt mens de hadde gått bortetter stien. Det var noe, eller noen, som fulgte etter han. Eller henne. Han så på Emilia som så ut til å hadde merket det også. Hun var blek og stille. Hun så ut vinduet, men heller ikke hun kunne se noe. Det begynte dessuten å bli mørkt. Hun kjappet seg med en alvorlig mine opp stigen og inn i det mørke rommet som bare så vidt kunne skimtes som en kontur.
Med ett lød det en fryktelig knirkelyd gjennom hele huset. Noen var på vei opp trappen. Følelsen sa han at det ikke var en god sjel som hadde kommet etter dem.
