Her sitter han. Igjen og som vanlig. Lyset slipper ikke inn,
bortsett fra den røde lampen på ovnen som står på fult i stuen. Det
risler og rasler i hendene hans. Er det minnene? Tankene? Nostalgien i
et brent smørbrød som ligger på bordet?
Takten som er jevn. Risle. Nesten som musikk. Rasle. Et trappetroll
som vandrer mellom hendene. Prøver det å flykte? Eller prøver det å
komme for å trøste. Tusen røde refleksjoner mellom luften. Som et
flammehav uten ende. Kan det varme mon tro?
Det er lenge siden han har sittet på denne måten. Alene, men likevel
ikke. Trist, men likevel smilende. Tenkende, men bare de samme, rustne
tankene. Han ser på klokken, som ubekymret skriver historie uten å gå
tom for blekk or storys to tell. Han skulle ønske han var en klokke.
Risle. Som blå musikk. Rasle. Han tar seg i å undre hvorfor han
sitter der. Svar finnes, men ikke der. Ikke i denne verden. En tåre
faller til ro i håndflaten. Han ser på den våte flekken. Var det en
tanke som ikke orket mer?
Nøkler i det fjerne. Hun kommer hjem. Mørket må vike. Men de snakkes
nok i morgen til samme tid skal du se. Igjen. Og som vanlig. Risle.
Rasle.
