Her kan dere lese Del 1 eller Del 2
Han kunne merke pulsen slå sprekker på kroppen hans idet han steg inn på den gamle, rustne bussen, på vei til en ny verden. Som i en fantasyfortelling, bare uten drager, sverd og gale skjeggbuser med magiske evner. Han så opp mot skogen han nettopp har forlatt. Hans tempel. Gudegitt, vakkert og urørt. Aldri mer skulle han føle skogens mystikk rundt seg lenger.
Timene fløy, og timene stod stille. Han har alltid likt å reise, nyte og se. Den klassiske musikken traff trommehinnen hans og fikk tilbake bildene, og ikke minst følelsen fra skogen tilbake. Han følte en indre trang om å reise tilbake og forbli i skogen. Men han visste at skjebneveien hans var lagt. Hvor han skulle, visste han ikke selv. Det var det store med denne åpenbaringen. Han vet ikke hvem som kom til han, hvor eller hva han skulle. Men bildene av skogslysningen forlot han ikke og ville alltid produsere et savn i han.
Han så bort på de andre menneskene som kom og gikk. Det var viltre barn, uvørne ungdommer som mest sannsynelig var rasende på livet og voksne som hadde sitt å stri med. Bare barna tok seg tid til å virkelig lukte og føle livet i årene sine. Ungdommen hadde det for travelt med å synes synd på seg selv, mens de voksne var opptatt med å holde liv i ungdommen og seg selv.
Ei lita jente har stirret på han en halvtime. Han hadde merket seg henne med en gang hun kom på bussen alene. Hvorfor var hun alene? Hvorfor ser hun sånn på han? Det var noe med henne som rørte i han. Det største spørsmålet hans var ”hvem er hun?”.
Han klarte ikke annet enn å stirre tilbake. Noen av ungdommene merket seg stirringen deres og kastet en tom ølboks i hodet hans.
- Jævla pedo! Slutt å stirr på de uskylde barna din ekling! ropte de så hele bussen så bak på Oliver. Han så seg rundt og merket seg de stikkende blikkene, men møtte ingen av dem. Faen, dette var ikke tatt med i planene! Jenta fortsetter å se på han og trykker på stoppknappen. På en måte var han lettet over at hun skulle av, men også følte han en viss skuffelse. En følelse han ikke helt satte pris på.
Bussen senket farten. Pulsen hans steg idet faktumet sank i han, at jenta er på vei til å forsvinne ut av livet hans. Tankene virret rundt. Hvem er hun? Hva er det med henne som gjør at han følte seg så rar? Han kunne ikke la spørsmålene være ubasvart, de ville ødelegge det nye livet hans. Han ville ikke tenkt på annet enn henne. Jenta reiser seg for å gå av.
Idet hun går forbi Oliver stryker hun hånden sin i hans. ”Kom da Oliver!” sa hun med en silkemyk stemme kun et barn kan besitte. Han ser spørrende på henne, men klarte ikke la være å reise seg og forlate bussen sammen med henne. Utstrålingen hennes blendet han, og styrte hvert eneste lem i kroppen hans. Han kunne fortsatt kjenne de stikkende blikkene fra medpassasjerene, men brydde seg ikke lenger om dem. Han ville bare følge denne mystiske jenta.
