There will be no more tears in heaven.
De siste timene er blitt brukt trålende gjennom Oslos kalde gater, hjørner og gatekjøkken. Tankene har vært mange, selv om tankene har vært få. De har vært gode, de har vært dårlige. Man må tenke dem alle for å komme frem til svaret på hvorfor du går denne tanketuren på kveldstid.
Det er kaldt, men inni meg er det varmt. En merkelig følelse jeg har hatt i en periode. En følelse av forvirring. En følelse av noe som var. En følelse av solstråler, selv om den forlengst har gått ned over de høye bygningene som Oslo er bygd opp av.
Jeg ser mennesker og tenker. Men ikke de samme tankene som jeg pleier. Jeg smiler, men ikke av tapperhet eller gammel, forsiktig vane. Jeg smiler fordi jeg ikke kan noe for det. Jeg smiler fordi jeg føler for å smile. Jeg føler meg trist, men likevel så glad at det strutter i utstrålingen som kommer ut av meg.
I over to år har tankene vært på en ting. Leve eller ikke leve. Elske eller ikke elske. Og når jeg har tatt meg selv i å tenke anderledes, så har "virkeligheten" kommet og truffet meg midt i ansiktet som en samuraisverd. Nå er det en ny, mildere virkelighet som treffer meg. Og det er en virkelighet jeg med all glede lar treffe meg, og stryke over huden min med kjærlige strøk.
Du har ikke forlatt meg, kjære mi. Du er i himmelen og smiler til meg. Og tillater meg. Du har tilgitt meg. Jeg kan kjenne det, og det letter gamle bører av sjel, sinn og kropp. Jeg vil aldri slutte å tenke på deg.
Jeg har vært heldig i dette livet. Jeg har en engel i himmelen som passer på meg. Og jeg har fått en engel her på jorden som passer på meg her. Det er ikke alle som får føle slik kjærlighet, og langt sjeldnere to ganger i samme liv.
Jeg løfter hodet mot himmelen og ser opp mot de blinkende stjerner, og kjenner forandringens vind streife håret mitt. Treffe ørene, og jeg hører andre toner, lystige toner. Treffer øynene, og fargene av livet kommer atter en gang tilbake til meg.
Jeg elsker dere….
