Mange ganger. Det er trist. Verdens fioliner spiller med lange strøk med buen. Tårene renner. Du tenker ikke klart. Du har tusenogen tanke i hodet, men likevel og samtidig har du ikke en eneste en. Du smiler, men du aner ikke hvorfor. Er det fordi du vet at alt håp er ute, og du kan like så godt smile deg i søvn? Eller kanskje det er av ren desperasjon, livet kan ikke være så ille.
Og det er ikke det. Ikke hele tiden. Livets karusell snurrer raskt. Så raskt at du av og til blir kvalm. Du holder på å bli kastet av i takt med den ondsinnete latteren. Men like før du mister taket i metallrøret du tviholder med skrekk, mister karusellen fart. Den gir seg. Farten er rolig. Harmoniserer med fiolinene. Sail away with me, honey!
Da begynner fiolinene på andre toner. Raske, tempofylte og dansbare melodier. Devil went down to Georgia. Du er sjefen. Du vet det. Livet er ditt. Verden er din. Du knipser, og metallhestene bøyer seg i støvet for deg. Du lar venner komme inn. Nå går karusellen slik den skal. Det er en fin dag.
Hvor lenge holder den seg slik? Jeg drar i kjelleren. Med den store svarte boken. På jakt. Etter djevelen som saboterer tannhjul. Saboterer karusellen. Djevelen med den ondsinnete latteren. Jeg må dra alene. Ingen andre kan se djevelen. Men djevelen kan se deg. Det er en kamp om liv og død. Men ikke med våpen. Ingen pistoler, bomber eller sverd.
Ord. En dødelig kamp. Med ord. Hvem som vinner er den som har de beste argumentene. Overbevise. Den andre. Du har rett! Ikke bli usikker nå. Du har rett. Du har levd i en løgn. Du har ikke trodd på deg selv. Du har trodd på djevelen. Men det er på tide å våkne. Se de riktige ordene. Ta dem til seg, og bruke dem. Skyt djevelen med munnen. Theese boots were made for walking. Er du snill nå, da taper du!
Walk over the devils life! Du vet du kan!
