Lost and found? No, just lost

Før du har gått en mil i mine sko, min kjære nav-arbeider, så er du faen ikke kompetent til å jobbe i NAV!

Jeg har forsøkt å studere.
Jeg har forøkt å jobbe.
Jeg har forsøkt å bli bedre.
Igjen og igjen.
Men det sier stopp hver gang.
Hver dag i 5 fuckings år.
Og så sier du at jeg må være sjuk i ett år.
For å bli 100 % ufør.

Jeg skulle ha gått inn der og slått hver eneste navarbeider med et balltre over ryggen, så de alle har fått vite hvordan hver time i live føles ut for meg. Eller kanskje jeg bare burde finne opp noen psykisk syke unger som har noen unger, så jeg får litt støtte for å hjelpe dem. For det ser ikke ut til at å spørre pent, og lovlig, hjelper stort. Kanskje jeg må lure en arbeidsgiver til å ansette meg, for så å sjukmelde meg når jeg har jobbet lenge nok. Slitsomt for meg. Slitsomt for arbeidsgiver.  Ellers kanskje jeg skal bli ansatt i NAV, så kan jeg være min egen konsulent.

Jeg har først søkt om 100 % sjukmelding.
Så har jeg søkt om 50 % ufør.
Og nå skal jeg søke 100 % ufør.

Men uansett hva jeg gjør, så får jeg en eller annet paragraf slengt i trynet, en eller annen grunn til å nekte meg, eller et eller annet papir som jeg visstnok har glemt å fylle ut, men som sikkert ikke fantes da jeg først søkte om det.

Det eneste jeg ber om, er å få livet mitt tilbake.
Bli frisk sier du.
Vel, så gi meg det økonomiske jeg trenger for å bli det.
Prøv å legg deg inn på rehab-instutisjon.
Ja, greit, betaler dere for det oppholdet da?
Neeei……

Er det enkleste for meg. Og deg.
Å bare gi opp og gripe hagla igjen?
Kanskje jeg skal komme hjem til deg å gripe døden med et smil.
Og la mine siste ord fortelle deg hva som kunne reddet meg?

Fortvilende fristende…..!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er litt kaldt i luften. Det er som hvert molekyl treffer meg med perfekt presisjon, og får tankene til å vandre. Det som for bare en time siden var en varmende sol er nå visket ut av et tynt lag med hvite skyer. Ettersom sekundene går viskes den bare mer og mer ut til det ikke er annet en gule skyer igjen.

Frem med sporvei-kortet. Jeg har ikke planer om å betale for bussturen hjem. Tankene fortsetter å vandre. På deg. På oss. På henne. Hun venter på meg. Eller har hun gitt opp å vente? Har jeg gitt opp å vente? Har jeg sluttet å elske henne, og har begyne å elske deg?

Jeg føler meg råtten. Kvalm. Et snev av dårlig samvittighet. Jeg har hatt det så bra. Og det er ikke bra. Jeg fortjener det ikke. Jeg syns jeg klager, selv om jeg er eier av et godt liv, med gode venner, jobben jeg elsker og ei jente som jeg elsker. Og som elsker meg tilbake. Ikke alle er så heldige.

Hjerteklapp og hodebry. Angst og dødlige tanker. Akkurat nå vil jeg ikke orke mer. Jeg vil legge meg ned i et blodig badekar og la meg drukne i meg selv. When the beating of your heart ekko the beating of the drums, theres is a life about to start when tomorrow starts.

Jeg ser på de andre passasjerene og tenker. Har de det samme orket? De samme tankene? Ser de fargene like klare som meg, eller kjenner duften av snøen like sterkt? Jeg er glad, sikkert. Relativt. Jeg må slå meg i hodet med litt god musikk. De ser tilbake på meg. Ei jente smiler, og jeg smiler forsiktig tilbake. Vet hun hva jeg tenker? Hva jeg vil når jeg kommer hjem, men som jeg mest sannsynelig ikke kommer til å gjennomføre?

I allways feel good when you are with me. Du har aldri forlatt meg. Lik som jeg aldri har forlatt deg. Jeg elsker deg. Men jeg elsker henne. Jeg elsker dere begge. Går det virkelig an? Hvem vil vente på meg når tiden er inne? Hvilke hjerter vil stå sammen i en bankende solnedgang?

Gleder meg til du kommer hjem, jenta mi…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dere ser det kanskje ikke så lett, men jeg har på meg nylakkerte sko. I fargen neonveivesenoransje! Jeg fikk prisen for kuleste sko på russetreffet for det! Her i min egen bil, og kan dere tro, jeg TJENTE på russetiden, ved å stille min deilige kropp som sjåfør. Og Det tilbudet var det mange som benyttet seg av. (Jah, Grunde… de var rimelig fulle….)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun sitter i bilen og ser opp på meg. Jeg vet noe er galt. Jeg skriker til meg selv, men jeg hører ikke. Hun hører ikke.

Hør meg da for faen!

Jeg kysser henne og trer plastikk-ringen nedover fingeren hennes. Alt går så fort, men og så sakte. Jeg hører meg selv spørre. Jeg hører henne si ja. Jeg fortsetter å skrike, men det kommer ikke ut.

Ikke dra!

Jeg kysser henne igjen.

Ikke dra!

Du burde dra. Det er ingen vits at begge er igjen her og råtner… og råtner… og råtner… Ekkoet fyller meg. Bare dra… Ikke dra!!

For faen!

Men jeg smeller igjen bildøren. Hun blir borte fra synet mitt. En tåre triller nedover ansiktet mitt. Jeg klarer endelig å si det. Lavt. Til meg selv.

Ikke dra….

Jeg er plutselig inni bilen med henne. Jeg ER henne. Jeg sier til meg selv. Eller henne. Stopp. Snu. Sving! Men selv hvor hardt jeg prøver, lystrer ikke kroppen. Som om den er stivnet.

En svart bil. Jeg ser den komme mot meg. Nærmere. Nærmere. Jeg ser den krasje. Jeg hører meg selv skrike. Det er hun som skriker. Av redsel. Av smerte. Og det er ingenting jeg kan gjøre. Så blir det svart.

Jeg er meg igjen. Jeg ser vrakene. Jeg ser henne. Øynene hennes er åpne. Som sår. De ser dødt på meg. Hardt. Igjennom. Jeg blir kald og stiv, jeg klarer ikke å bevege meg. Jeg klarer ikke lukke øynene. Jeg blir tvunget til å stirre på henne. Hun stirrer tilbake.

Jeg kan høre skrikene hennes i hodet mitt.

Også lenge etter at jeg er våken…… Hver natt… Gud, jeg savner deg så utrolig mye akkurat nå…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Intet gror i hat

Jeg husker de siste ordene jeg sa til henne. Jeg kunne se  skuffelsen bli omgjort til lykke da jeg spurte henne om hun ville dele resten av livet sitt med meg. Jeg tenkte ikke, jeg vet ikke hva som gikk for seg oppe i hodet mitt. Må ha vært en kortslutning eller overbelastning. Vil du gifte deg med meg? Jeg hører meg selv si det. Jeg ser meg selv tre plastringen, som egentlig er ment for å pynte rundt stearinlys, ned over fingeren hennes. Hun ler, fatter ikke hva i all verden jeg gjør. Hun ser smilende på meg, tross skuffelsen over at jeg ikke kan være med. Det er da jeg spør. Og ser det svenske ansiktet  lyse opp som tusen stjerner. Ja. Nikker. Smiler. Vet ikke hvor noen av oss skal gjøre av oss. Det minuttet eksisterte ikke noe. Noen. Intet. Kun meg. Og henne. Jeg reiste meg opp fra den tørre asfalten og så opp mot den blendende solen. Hun reiser seg sammen med meg og gir meg et kyss, som i seg selv var nok til å forårsake global oppvarming.

Lykkelige. Det var det vi var. Så kom vi til oss selv igjen. Vel, ikke helt, men nok til at jeg ba henne dra uten meg. Ingen vits i at begge skal bli igjen og råtne. Det er vårt ti måneders jubileum, og jeg lover. Når hun kommer tilbake. Jeg skulle vise henne hvor mye hun betydde for meg. Hun nikker, smiler. Sier det er best for meg. Det er rart hvor mange detaljer du husker i etterkant.

Jeg kommer aldri til å angre på de siste ordene jeg sa. Før jeg hørte smellet fra bildøren gå igjen etter et hardt push fra musklene mine. Jeg elsker deg. Det var de siste ordene hun hørte komme ut av munnen min. Til henne. Jeg elsker deg.

Og jeg elsker henne ennå.

Jeg prøvde å ringe. Men hun tok ikke telefonen. Faen! Jeg hadde fri. Kom igjen, ta den pokkers telefonen og kom tilbake! Jeg ristet på hodet og smilte tross alt. Dette kom jo til å bli en morsom historie i etterkant. …En morsom historie… Jeg kom meg hjem. Telefonen min ringte. Det var som om noe tok tak i meg. Jeg visste ikke hva det var, men visste dette ikke var noen hyggelig telefon.

Hallo?

Hei….

En gråtkvalt stemme. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Svigersøsteren min. Yet to be. Never to be. Jeg mistet telefonen. Jeg trengte ikke å høre mer av den skjelvende stemmen. Stemmen som skar igjennom sjeler, hjerter og sinn. Meg. Idet telefonen treffer gulvet. Jeg klarer ikke å puste. Det som var den lykkeligste dagen i mitt liv skulle bli dagen da Gud ikke mer fantes, da verden ikke mer fantes. Jeg var blind. Jeg kunne ikke se, selv om jeg kunne. Jeg falt på knær. Jeg elsker deg. Det var de siste ordene.

Dont drink and drive, god damn! Jeg fulgte rettsaken. På avstand. Ingen visste noe. Mistenkte ikke noe. Flash i drømmene. Flere. Som montasjefrekvenser fra en skrekkfilm. Bare at den handlet om meg. Og henne. Flash. Jeg elsker deg. Flash. Hun ligger i bilen med øynene igjen. Flash. Hun åpner øynene.og ser på meg. Kaldt. Dødt. Jeg kunne se hva hun så de siste sekundene. Jeg var henne. Jeg følte smerten. Jeg følte kulden. Flash. Hun ligger ved siden av meg i sengen. Hun blør. Flash. Hun åpner øynene. Flash. Jeg skriker. Våkner. Klarer ikke mer. Gråter.

Ikke en natt uten drømmene.

Jeg møtte mannen. Feiltrinn. Menneskelige feiltrinn. Jeg sa det til han. Jeg så på han. Han hadde hatt de samme drømmene. Jeg så på han. En mann i anger. En mann i sorg. En mann som hatet seg selv, kanskje mer enn jeg hatet han. Jeg kunne ikke annet. Sympati. Det var som om jeg hadde kjent han hele livet. En merksnodig følelse. Jeg tilgir deg. I forgive you. Intet gror av hat. Nothing lives by hate. It dies. Det dør. Blir noe annet enn levende. Demoner. Som sendt av shølin, Satan.

Han så på meg. Han trodde ikke på meg. Look into my eyes and se my forgivness. Det var ikke din feil. Det var min. Jeg skulle aldri latt henne dra. Jeg skulle aldri ha…latt…henne…dra. Jeg elsker deg. That was my last words.

Byrder løftes av han. I alle fall en stund. Jeg klarte noe han aldri klarte. Tilgivelse er det aller vanskeligste i livet, bortsett fra å leve. Han klarte ingen av delene. En kule lettet han av alle sorger, drømmer og tanker. Last regret. Intet gror i hat. Bare hat.

Jeg vet. Jeg dreper meg selv. Med hat. Jeg må ikke hate. Ikke han. Ikke henne. Ikke meg. Det er en lang vei å gå. Ikke hate noen av oss. Veldig lang. En vei av gjørme opp til knærne. Faller jeg er det ikke sikkert jeg kommer meg opp igjen. Jeg snubler meg i vei. Men det er som hun vil jeg skal falle ned. Legge meg frivillig ned i gjørmen og la den omfavne meg. Sende meg til en annen verden. En bedre verden. Hvorfor si nei? Hva har du igjen i dette livet?

Spørsmål. Svar.

…Det er det jeg skal finne ut av!

De siste ordene. Jeg elsker deg. Jeg smiler når jeg skriver disse siste ordene i dette innlegget. Jeg elsker deg. Og jeg elsker henne fortsatt. Og hun elsker meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange ganger. Det er trist. Verdens fioliner spiller med lange strøk med buen. Tårene renner. Du tenker ikke klart. Du har tusenogen tanke i hodet, men likevel og samtidig har du ikke en eneste en. Du smiler, men du aner ikke hvorfor. Er det fordi du vet at alt håp er ute, og du kan like så godt smile deg i søvn? Eller kanskje det er av ren desperasjon, livet kan ikke være så ille.

Og det er ikke det. Ikke hele tiden. Livets karusell snurrer raskt. Så raskt at du av og til blir kvalm. Du holder på å bli kastet av i takt med den ondsinnete latteren. Men like før du mister taket i metallrøret du tviholder med skrekk, mister karusellen fart. Den gir seg. Farten er rolig. Harmoniserer med fiolinene. Sail away with me, honey!

Da begynner fiolinene på andre toner. Raske, tempofylte og dansbare melodier. Devil went down to Georgia. Du er sjefen. Du vet det. Livet er ditt. Verden er din. Du knipser, og metallhestene bøyer seg i støvet for deg. Du lar venner komme inn. Nå går karusellen slik den skal. Det er en fin dag.

Hvor lenge holder den seg slik? Jeg drar i kjelleren. Med den store svarte boken. På jakt. Etter djevelen som saboterer tannhjul. Saboterer karusellen. Djevelen med den ondsinnete latteren. Jeg må dra alene. Ingen andre kan se djevelen. Men djevelen kan se deg. Det er en kamp om liv og død. Men ikke med våpen. Ingen pistoler, bomber eller sverd.

Ord. En dødelig kamp. Med ord. Hvem som vinner er den som har de beste argumentene. Overbevise. Den andre. Du har rett! Ikke bli usikker nå. Du har rett. Du har levd i en løgn. Du har ikke trodd på deg selv. Du har trodd på djevelen. Men det er på tide å våkne. Se de riktige ordene. Ta dem til seg, og bruke dem. Skyt djevelen med munnen. Theese boots were made for walking. Er du snill nå, da taper du!

Walk over the devils life! Du vet du kan!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kan dere se bilder fra gårsdagens opptak!

Klokken er atter en gang 07.00, og Hais er alt våken og klar til dyst. Gårsdagens teknikk-trøbbel har han lagt bak seg, og gleder seg til å atter en gang gripe teknologien fatt "and make history".

I går tok vi opp den aller siste scenen, som var på Kristiania Bar og Cafè, noe du kan lese om her. I dag derimot, slapp jeg å bære utstyret noe særlig, da location var på skolen, to etg lenger ned. Jeg var der klokken 08.00 og klargjorde location. Morsomt å se hvordan det så ut før opptak, og når vi er klare. Rommet blir et helt annet. Nå ligner det et sterilt avhørsrom. Jeg har desverre overarbeidet ryggen i går, så er støl og vond, men blid after all, fordi det blir så kul en scene.

Avhøret av privatetterforskeren må gjøres, noe som er den viktigste delen av filmen, som vi hopper ut og inn av. Jeg har fått med to andre medstudenter som skuespillere. Han ene kom med på prosjektet i går, da han som egentlig skulle spille ble sjuk. Men igjen, det hjelper ikke å klage, man må handle for å få pizza som jeg pleier å si.

Opptakene går som smurt. Alle skuespillere har virkelig gått inn for rollen, selv han som kom inn i går. De har lært seg ca alle replikkene og det går på skinner. Bokstavelig talt, jeg brukte dolly på et par skudd. *Por omp pom..*

Jeg spør alltid lydmannen etter et skudd, "Ble lyden god?". Jeg stoler på lydmannen når han sier ja…Noe som skal vise seg å være "a big big mistake". Lydmannen har nemlig overstyrt store deler av avhøret og beveger seg mye. Bevegelser av arm eller annet gjør at det knitrer i kabler, og det spiller igjen inn i mikrofonen.

SÅ: Jeg har et baropptak med totalt ubrukelig lyd, og jeg har et avhør med overstyrt og knitrende lyd. Rart det alltid er lyden som skal være pøbelen i bilde/lyd forholdet..

Men bildene ble bra, svært bra. Masse utsnitt så jeg har masse å ta av. Jeg er forsåvidt fornøyd, og har funnet ut jeg kun trenger å dubbe to replikker fra avhøret. Kontoret er rigget og klart, og med 10 tomme glasscolaer over alt på settet *Just for fun*.

Nå er jeg egentlig imot ting som ikke har noe der å gjøre, så vi får se om jeg tar en annen kunsterisk avgjørelse i morgen om å samle alle flaskene *perfeksjonist*

Nå sitter jeg med en knurrende mage, og har kommet på at jeg ikke har spist mer enn to pysjer og et pizzastykke denne helgen. Ikke rart jeg blir dårlig vettu. Så nå er det tidlig kveld, og hjem til frokost. *Hørte dere noe som skurret..?*

Noen har undret seg over når filmen skal være ferdig, og om den skal legges ut på blogg. Til det kan jeg svare den skal i klippen tirsdag, onsdag og lydredigering lørdag. Da skal den også leveres til sensor. Filmen er en NISS-produksjon, så er tvilsom til å legge den ut på nett just yet. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg tenker tilbake på deg, både smiler og gråter jeg. Det er gode minner, kun gode minner. Jeg gråter fordi minneboken vår på langt nær var full. Jeg gråter fordi jeg savner de ømme og varme kyssene på kalde dager. Å våkne opp med deg, og smile verden varm. Det var godt å stå opp. Jeg gledet meg til å stå opp.

Den tiden er forbi. Marerittene vil ingen ende ta. De holder meg våken. Kan de ikke bare slutte? Det er som du hjemsøker meg.

Jeg har en fryktelig skyldfølelse. Det er som det hele er min skyld. Jeg vet det er en idiotisk tanke. En tanke som ikke har rot i realiteten. Men det føles som den slår mer og mer rot i verdens overflate. Helt ned til kjernen av hjertet, sinnet, meg.

Jeg har klart å tilgi føreren av bilen. Tross hatet. Om du tror det var lett, så tar du feil. Så forferdelig feil. Jeg ville ikke, jeg hatet han. Jeg ville slå han ned. Trampe på hjertet hans, som han hadde kjørt ihjel mitt.

Men jeg hørte at munnen sa "jeg tilgir deg…det er en byrde nok å leve i vissheten om at du drepte forloveden min…Jeg tilgir deg…". Han klemte meg. Hardt. Lenge. Jeg kunne høre han gråte. Hørte blodet hans bli til salte tårer. Hørte byrden lette av sjelen hans.

Jeg gjorde det for han. Jeg gjorde det for meg. Men mest av alt, jeg gjorde det for deg. Jeg visste at om jeg ikke gjorde det, ville hjertet, sinnet, jeg, bli fargeløs. Jeg ville ikke klare å fortsette, av hat, raseri, selvmedlidenhet og det som verre er. Jeg ville bli spist opp. Innenfra. Av meg selv. Jeg angrer ikke på tilgivelsen.

Det er to ulver som slåss i hjertet vårt. Den ene er kjærlighet. Den kjemper for det gode. Den er på vår side. Det er ikke den andre ulven. Hatet. Den vil drepe deg.

Hvem som vinner…?

Den du förer mest vil til slutt vinne. Valget er ditt, mitt, vårt.

*Im here without you baby…*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Livet er ikke det verste man har….

…. Og om litt er kaffen klar….

Lykken og gleden er heller ikke det verste man har. Men det er vanskelig å finne den igjen til tider. Den er gjemt. Under tunge bører og skip. Skipet som fraktet deg vekk fra meg. Sperret deg inne i en lugar uten mulighet for å komme tilbake.

Du har bursdag neste helg. Jeg skal feire deg – men det kommer til å bli en trist dag. Du skulle blitt 22 år. Feiret livet. Lykken. Gleden. Feiret at vi er sammen. Istedetfor blir det feiring av minner. Minner er ikke nok av og til. Minnene som en gang var glade, er omgjort til minner som gjør triste miner i ansiktet mitt.

Alt minner meg om deg. Tekster jeg leser minner meg om deg. Bilder jeg ser minner meg om deg. Jeg feirer deg, og vet det settes i stand et kalas i himmelen. Jeg vil være der. Feire sammen med deg.

Mang en gang har jeg vurdert det. Å flytte permanent inn hos deg. Så jeg kan våkne opp sammen med deg. Smilet ditt om morgenen er som tonene fra en fri fugl som feirer at våren er kommet. Feirer solen. Du er solen.

Alle sier jeg bør komme over deg. Det er lett å si. For dem. For meg er det ikke så lett. Minnene kommer stadig tilbake. Drømmene hver kveld hjemsøker sinnet mitt. Sjelen min er sliten. Øynene mine er gamle. Av å se deg dø gang på gang.

Barnet i meg ble voksen i løpet av timer. Nei, minutter. Egentlig var det snakk om sekunder. Sekundene jeg fikk høre du var borte. Plutselig, men likevel realitet.

Du hører meg vel fortsatt synge opp til deg? Ja, fortsatt "Amazing Grace". Vet du liker den sangen. Jeg har begynt å like ei jente. Mer enn jeg burde. Jeg har dårlig samvittighet. Er deg jeg elsker? Elsket? Fortsatt elsker? Jeg er forvirret. Jeg liker følelsen i magen når jeg snakker med henne. Men det gjør ikke samvittigheten min. Er jeg teit?

Jeg feirer deg, lille søte. 22 år på Lørdag. Jeg glemmer deg ikke!…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel..bortsett fra en gullfisk og et uvisst antall høner og veltende kuer.

(TAKK TIL FRU BLOM!!!!!!!!)

Jeg snakker om HAISISMEN! Guden slår Gud og Allah (som i og for seg er en og samma kar). Guden heter Hais og ber ikke om offer, hellige kriger, kirkebrann eller annet som kan grense til andre religioner. Homofile er svært velkomne og det er også dysletikere.

Her er de ti bud

* Du skal ikke velte andre kuer enn dine egne

* Du skal ikke drikke andre drikker enn den hellige Cola

* Du skal ikke hetse de som ikke hetser deg.

* Selv ikke de som virkelig fortjener det

* Du skal alltid ha et smil og si ja når noen trenger deg

* Du må ikke tilhøre andre religioner annet enn denne

* Dere skal skrive minst 1 blogginnlegg om denne religionen i dere blogg. Om ikke vil den globale oppvarmingen være det minste av problemene deres! Jeg snakker om å våkne opp med råtne gymsokker på nesa! (blant annet, jeg sier ikke mer for å ikke skremme deg bort fra religionen)

* Du skal alltid gå med en notatblogg i tilfelle det kommer flere viktige bud du må (ikke bør) få med deg.

* Du må ha brukt et brannslukkingsapparat for å rette opp en "minor mistake"

* Du MÅ høre på disse budene, ellers kommer jeg til å sprenge både din og naboen din sin bil, og skylde på at jeg var "sinnsyk i gjerningsøyeblikket"

Rekk opp tastaturet de som melder seg ut av Den norske kirke og inn i Haisismen! (We are taken this global)!

PS: Dere bør ha selvironi og være ytterst sarkastisk og kreative i deres måte å besvare teite spørsmål!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende