Jeg fikk mange kommentarer på mitt forrige innlegg som var skrevet i
ren frustrasjon. Jeg har tenkt å bli litt borte fra bloggen, for å
tenke. Jeg vet ikke hva som kommer ut av min tenking, om det i hele
tatt skjer noe.

Takk for mange gode tanker fra dere, og mange
fine stunder. Jeg gir meg ikke, dette er kun en aldri så liten pause
fra min side.

Cecilie: Ikke glem meg, jeg er glad i deg! Ring om det er noe!!

Henyia: Det samme gjelder deg, vennen!

Fru Blom og mange andre: Åss tållåst på msn  

Jeg
er glad i dere alle! Jeg kommer nok før dere aner det. Jeg sitter å
vurderer sterkt hva jeg skal gjøre etter jul, om det blir uføretrygd
eller en kamp for tilværelsen på NISS. Jeg sitter akkurat nå med
lammelser i foten, og en solid smerte i høyre skulder som gjør at høyre
armen ikke kan løftes uten fryktelige stikk. Jeg er veldig lei, men
dere gir meg alltid pågangsmot til å fortsette videre. Det er jeg
takknemlig for.

I går kunne jeg ha skrevet flere sider til om
temaet, men ryggen var så vond at selv ikke ordene kom ut. Men jeg skal
egentlig ikke klage, mange har det verre enn meg. Jeg er ikke den
eneste med en kropp om skulle vært til reperasjon for flere år siden.

Jeg
har vært svært nedfor i det siste, mye pga tanker omkring Maja, men
også omkring helsen. Det har alltid hjulpet å skrive om det her på
bloggen. Selv om jeg av og til får dårlig samvittighet fordi jeg klager
så fryktelig og lesser ting på dere.

Det skumle er de som sier
de har fulgt med på bloggen min, selv de back home. Jeg aner ikke hvem
dere er, men dere har alltid gode ord å gi meg, og det er jeg veldig
takknemlig for også!

Jeg må prøve å innse jeg har mange lysende
prikker på min egen himmel. Det er ikke bare sorte områder. Jeg prøver
så godt jeg kan. Jeg skal prøve den meditasjonen du tipset meg om,
lovehurt Så vidt jeg vet kalles det "Kreativ visjon" eller noe, jeg
har en bok om det, og bruker det ofte.

Takk til dere alle! Jeg skal ikke gjøre noe dumt i mellomtiden. I alle fall prøve

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er faktisk en positiv pessimist. Jeg er positiv til alt livet gir av sjanser, så lenge det ikke gjelder noe personlig. Film-utfordringer tar jeg på strak arm, for det er lidenskapen. Jeg smiler, tross for at jeg egentlig ikke føler for å smile. Det er ikke et falskt smil, faktisk.

Jeg smiler skjevt. Sjarmerende og varmt. Ekte med andre ord.

Jeg er vant med å være trist, men ikke trist i alle forstander. Jeg tar alle sjanser jeg får til uansett hva det måtte være. Bortsett fra ridetimer.. Jeg har sett folk ri, så jeg vet at det går an… Men kun for andre enn meg. En annen ting jeg aldri tar sjansen på igjen, er kjærlighet.

Å la meg trollbinde 

Å la meg føle kjærlighet igjen.

Jeg vet det er en sambygding som leser dette. Eller kanskje ikke akkurat dette innlegget, og det gjør det litt rart å skrive dette. People back home.

They dont know. Anything at all.

At all!

Jeg får dårlig samvittighet. Hver gang jeg blir betatt. Hver gang hjertet føler for å bli forelska, skriker hodet. Sinnet. Stopp! Å erre du driver med?

Jeg vet egentlig ikke.

Forelsker meg?

Vel så stikk av! Det har du ikke godt av. Og hvorfor skal du det? Du har jo alt en engel våkende over deg. Har du tenkt å glemme henne? Skyve henne fra deg?

Nei…

Nei, so knock it out damnit! 

Jeg er suicidial depressiv. Manisk til og med. Er det ikke morsomt? Kanskje derfor jeg er så morsom til tider? Er jo logisk. Men har jeg fortalt det til noen hjemme? Ikke det spor av ord om det. Hvorfor?

Beats me.  

Jeg har gjort dumme ting i år. Jeg gjør det sikkert igjen. Og for å svare på tanken din: Nei har ikke gått til psykolog, har ikke tenkt til det heller. Jeg klarer rett og slett ikke. Men de har jo hjulpet så mange. Men mange er ikke meg. Jammen mange har sagt det også. Ask me if I give a flying rats ass. Men jeg klarer å jobbe med det jeg vil, for jeg er en av dem som sir at om man først lever dette livet, så får man i det aller minste gjøre som man selv vil. 

Jeg er nok et svakt menneske. Jeg klarer ikke se meg for den jeg er. Ifølge andre i alle fall. Jeg ser på meg som patetisk. Særlig når ryggen gjør meg sengeliggende en hel helg, og ikke klarer å gå på toalettet en gang. 

Jeg har begynt å stenge meg inne. Ikke litt og så komme ut av skapet igjen, men mye. Mer. Og har ingen planer om å komme ut igjen. *skapangst?* 

Well aint we just a big ray of FFFUCKING sunshine?

Jeg er sliten. Såpass sliten at det begynner å bli slitsomt. Og bare det er et slit. Men jeg har både cola og deg på msn. Det hjelper på humøret. Kunsten å tenke positivt vet du. 

Som nevnt: min sinnstemning er litt rar. Jeg er glad. Men trist samtidig. Jeg smiler, men vil helst gråte. Jeg er i live, og lever det så godt jeg kan. Enn så lenge.

Takk for koselig morgenmelding i dag tidlig, lille søte   Små ting er store ting.

Nå skal jeg holde opp, for jeg vet jeg syter om denne fryktelige kjærligheten hele tiden. Det er et ork å lese, og særlig når jeg gjentar meg selv. Æsjeuken er et faktum. Nå skal jeg heller planlegge et morsomt innlegg til 8. Desember da jeg har fått utfordringen. Håper bare hodet lar meg gjør det. Eksamen tar egentlig alle tanker, og skal til Drammen i morgen for å hjelpe en andre-klasse produksjon ved å være prod-ass.

Ha en nydelig kveld. Ikke glem hva du er verdt!

*En ekstra klem til Søte_Fløte, Vakuums og Fru Blom* 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende