Hva er lykke? Da jeg var liten var det å løpe bort til husken. Få så stor fart at jeg var sikker på jeg kom til å gå rundt hele stangen som hold meg oppe. Føle at jeg fløy. Solen stakk i øynene, så man lukker dem igjen. Se rødskjæret, gulskjæret, blåskjæret og grønnskjæret. Alt ettersom hvor du er i luften. Det er frihet, det er lykke.
Lykke for meg nå, er fortsatt huskene. Men og fjellene. Vannet. Dødisgropene. Se utover hva naturen har skapt. Det får mine problemer til å se ynkelige ut, om de i det hele tatt eksisterer. Sette meg ned et sted, lukke øynene og la resten av sansene bli skjerpet. Du hører mer, lukter mer, ser mer. Ja, med øynene lukket, så ser du mer av bildet rundt. Det er frihet, det er lykke.
Oslos gater gir meg intet. Den grå massen, nedtrampet på av titusenvis av sjeler hver eneste dag. Minner meg om et fengsel. Som en ørken. Jeg hater det. Jeg savner meg selv. Jeg kommer bare frem når jeg er i naturen, setter meg ned og skjerper sansene. Oslo er langt i fra frihet. Langt ifra lykken.
Jeg ser skade i sjelene overalt. Jeg ser bygningene rave oppover og ødelegge for solens vandring. Jeg ser deler av natur i veien, men den tar vaktmesteren seg av. Soper det opp og kaster det råtnende bort. Hva skjedde med friheten. Hva skjedde med lykken?
Det er som den aldri har eksistert. Verden har gått videre, og jeg ble ikke med. Fengslet og ulykkelig står jeg igjen og ser verden gjennom en lupe. Den er så langt fra meg, jeg får begynne å vandre, så kanskje jeg en dag når frem.
Til friheten.
Til lykken.
Til meg.
