De ligger søvnløse over skydekket i sinnet mitt. Solen har på nytt begynt å lag sprekker i de mørke skyene, og skyte ned stråler av varme og lys ned, lyse opp sjelen min på nytt. Får meg til å blomstre.
Men minnene er som hagl, som skyter ned og lager bulker på den nye stilken. De prøver å knekke den. Men solen smelter de fleste før de rekker å gjøre skade. Men ikke alle. Noen flyr lett forbi vaktholdet og treffer stilken med rå kraft som får hele jorden til å skjelve.
I dag fikk minnet om ulykke på nytt satt inn et nådestøt. Med sjokk og tårer venter jeg på etterskjelv. Jeg vet det går bra med deg, men bildene farer forbi netthinnen og ville knust enhver fotoboks som prøvde seg.
Natten som var. Ikke et eneste mareritt. Det er lenge siden sist. Og veldig velkomment. Sov som en stein på havets bunn, fredelig og lykkelig. Men det blir ikke det samme denne natten. Jeg vet de kommer, sterkere enn på lenge. Jeg gruer meg for å sove.
Jeg skulle ønske du var her, så jeg visste du var trygg. Så jeg kunne fortelle deg jeg elsker deg. Selv om du sikkert ville blitt mer bekymret for meg enn jeg for deg, for jeg blir svimmel og forvirret av alle minnene som støter bort i meg.
En telefon med redd og trist stemme. Det vekker monsteret under sengen. Det vekker torden og uvær. Blålys og sirener dulter borti monsteret. Derfor hater jeg legevakta. Dødens menn trasker inn og ut. Selv om de samtidig er livets menn.
Men du er virkelig solen i sjelen min, og du blir bare sterkere… En dag så sterk at intet hagl slipper forbi deg. Takk, jenta mi…
