Hva er lykke? Da jeg var liten var det å løpe bort til husken. Få så stor fart at jeg var sikker på jeg kom til å gå rundt hele stangen som hold meg oppe. Føle at jeg fløy. Solen stakk i øynene, så man lukker dem igjen. Se rødskjæret, gulskjæret, blåskjæret og grønnskjæret. Alt ettersom hvor du er i luften. Det er frihet, det er lykke. 

Lykke for meg nå, er fortsatt huskene. Men og fjellene. Vannet. Dødisgropene. Se utover hva naturen har skapt. Det får mine problemer til å se ynkelige ut, om de i det hele tatt eksisterer. Sette meg ned et sted, lukke øynene og la resten av sansene bli skjerpet. Du hører mer, lukter mer, ser mer. Ja, med øynene lukket, så ser du mer av bildet rundt. Det er frihet, det er lykke.

Oslos gater gir meg intet. Den grå massen, nedtrampet på av titusenvis av sjeler hver eneste dag. Minner meg om et fengsel. Som en ørken. Jeg hater det. Jeg savner meg selv. Jeg kommer bare frem når jeg er i naturen, setter meg ned og skjerper sansene. Oslo er langt i fra frihet. Langt ifra lykken.

Jeg ser skade i sjelene overalt. Jeg ser bygningene rave oppover og ødelegge for solens vandring. Jeg ser deler av natur i veien, men den tar vaktmesteren seg av. Soper det opp og kaster det råtnende bort. Hva skjedde med friheten. Hva skjedde med lykken? 

Det er som den aldri har eksistert. Verden har gått videre, og jeg ble ikke med. Fengslet og ulykkelig står jeg igjen og ser verden gjennom en lupe. Den er så langt fra meg, jeg får begynne å vandre, så kanskje jeg en dag når frem.

Til friheten.

Til lykken.

Til meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ny utfordring gitt meg for noen minutter siden:

jordbær, vinter, lengsel, kvinne, drømmer,
leskur, penger, leddgikt, nabo, lys

Gammel til syns, kåt til sinns

Det var en varm, men likevel litt kald morgen denne fredagen i februar. Kong Vinter hadde ennå ikke gått i streik, og ovnen stod på fult ved føttene hans. Han hadde lenge irritert seg over at han hadde glemt å lukke vinduet på soverommet før han la seg. Den ene foten var varm av ovnen, mens den andre syntes å føles som is av vinterkulden. Faen så distrè det skal være mulig å være. Men kråkene ble sikkert varme av det.

Han var bare førti år, men leddgikten slet i kroppen som en skadeskutt og arg grevling. Men sånn hadde han det, det var blitt en vane. Alt er teknikk. Men å komme seg dit var ikke lett. Mange lyster hadde måttet gi etter for fornuften. Han hadde ikke følt smaken av en god kvinne på ti år. Han kunne kjenne begjæret stige i han hver gang en vakker kvinne gikk forbi. Hadde de snudd seg, kunne de også ha sett det.

Drømmer har det blitt mange av, fantasier enda flere. En eller flere kvinner fra Vi Menn, han likte dem unge og friske. Men ikke for unge selvsagt. Atten år og oppover var grensen. Men hittil har det vært med fantasiene, og sin egen maskin. Å runke til det gikk hadde blitt for vondt, nå nappet han bare litt og litt. Han sukket hver gang. Tungt, dystert og nedslitt sukk.

Krykkene føltes tunge der han gikk bortetter den kalde og snødekte asfalten. Snøen blinket til han, gjorde han kåt. Alt gjorde han kåt. Det hadde ikke gått for han på flere år. Han kjente han kunne eksplodere hvert øyeblikk. Rent metaforisk vil mange si, men for han føltes det virkelig ut som pungen vil plutselig begynne å svulme opp og forsvinne i et inferno av flammer og inntørka sæd. Han måtte riste vekk det siste bildet fra minnet.

Han gikk bort til leskuret hvor bussen han skulle ta pleide å stoppe. Faen, det stod noen andre der. Faen, en kvinne. Faen…det er naboen. Tjuefem år gammel jente, med langt hår som bølget seg nedover den silkemyke kroppen henns. Hun var så perfekt strukturert, som om hennes komposisjon var lagt av Gud selv. Hun tittet bort på han og smilte, hilste og holdt blikk-kontakten med han. Det var bare så vidt han ikke svimte av. Av lengsel, begjær og en ereksjon som gjorde vondt i hele kroppen.

- Vil du ha jordbær?

Stemmen hennes lød som et ekko i en ensom dal. Han ville heller ha henne. Naken. Lystig. Her, og ikke minst nå. Han var en rik mann. Det var en tanke han skammet seg over. Men ville hun kanskje i det minste kle av seg for han om hun fikk nok penger? Han ville så gjerne spørre, men før han klarte å manne seg opp kom bussen rullende ved siden av han. Hun gikk ombord og så på han.

- Skal du ikke være med?

Han ristet på hodet og sukket tungt. Ikke i dag, han skulle hjem å nappe. Som hver dag. Han holdt blikk-kontakt med henne til dørene smalt igjen og hun satte seg ned. Han fulgte lyset fra bussen og håpet han en dag hadde mot til å spørre henne. Han vil ha henne. Knulle henne hardt, selv hvor vondt det kom til å bli.

Det skulle bli verdt det!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

DEL 1 kan du lese her

Oliver ruslet ved siden av den gamle stien som skjærte igjennom skogen som på folkemunne ble kalt ”Tomhetsskogen”. Den ble kalt det, ettersom det ikke fantes annet liv enn planter og skog og bakterier. Ikke en eneste dyresjel eller fuglesjel. Hele skogen oste av en merkelig følelse, og det var kanskje derfor han likte seg så godt der.  Han selv hadde alltid følt den samme merkelige tomhetsfølelsen i seg selv. Men det var på vei til å endres drastisk.

Han tente en røyk og så bortetter skogsleiet. Her hadde han etterlatt sine fotavtrykk i mange år, så mange som han har kunne gått for egen maskin. Hans foreldre tok han ut i skogen da han var to år, og siden har magien sittet i blodet hans. Han visste at han kom til å savne dette stedet, men det var på tide. Morgendagen var dagen.

Han slukte røyken i hånden. Han hadde respekt for naturen som omga han, og etterlot aldri søppel og sneiper. Og han ville ikke ødelegge huden til et tre ved å brenne det med en sigarett. Han smilte for seg selv før han gikk videre inn i den mørke skogen. Dype sukk kunne høres fra hjertet til skogen.

Stien førte direkte inn i hjertet, en lysning som var det eneste stedet solstrålene kunne varme jorden. Han følte en spenning hver gang han gikk inn i strålen, han følte seg som en gud, som naturen tilba. Som han tilba naturen. Dette var siste gang han kom til stå i lysningen og føle naturen gro i sinnet hans, og tårene rant i dødelig stillhet nedover ansiktet hans og streifet det forsiktige smilet hans før det falt ned i bakken og ble liv for naturen. Det var på tide å dra hjem for de siste forberedelsene. Han forlot gudealteret i stille respekt. Han hadde fotografert det inn i sinnet, og det kom aldri til å forlate han så lenge han var i live.

Han gikk inn døren hos eg selv. Det eneste selskapet han hadde var en radio som til all tid spyttet ut klassisk musikk. Han så bortetter leilligheten, tom og kald som den pleide å være. Men det var noe annet nå. Han har bodd her i over tjue år. Nå var det på tide å flytte livet. Men ikke uten vemod. Men et slags positivt vemod. Nå skulle verden knele for hans føtter. Den visste det bare ikke.

Del 3 kommer når den kommer  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som rustne tannhjul. Mine muskler og bein beveger seg av gammel vane, men knirking fra dem kan høres i mils lengde. Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg vet ikke hvor jeg har vært. Jeg vet bare at jeg er nå. Og jeg er her. Jeg har ikke stanset på flere år og tatt vare på leddene, jeg har latt meg selv ruste ned i et håp om å forsvinne.

Kroppen har tatt meg med ned til stranden. Sandkornene treffer tærne mine og lager spor av fortid. Jeg tar meg i å tenke, hva om jeg går helt likt tilbake? Men jeg vet det er en urasjonell tanke, som ikke bør tenkes. Sommernatten er ikke til for de tankene. De var til for deg og meg. Men hvem er du?

Du er en jeg savner. En jeg ikke ennå kjenner. Men jeg lever i håpet om å treffe deg. Og når det skjer, skal jeg elske deg for alltid. Det er lenge det, men ikke lenge nok likevel. Solnedgangen maler himmelen i tusen farger, og smelter fantasien og kjærlighet sammen med havets horisont. Jeg hører magiske katter i hodet, synge og male. De spiller på bølgeinstrumentet og hviskrer det skal skje noe i natt.

Idet solen forsvinner for alltid, men bare til i morgen. Venus dukker opp og blunker til meg. Signaliserer du til meg?, spør jeg deg. Du fortsetter å blinke og jeg kan ikke annet enn å smile et trist smil. Det gjør meg glad at jeg kan være så trist. Trist av å savne deg. Så lenge jeg lever i troen på deg, er det håp om å finne deg.

En skikkelse. Former laget av himmelen, smil smidd av englene. På en munn som bærer myke kyss. Er de til meg? Øynene dine er rettet mot meg, er det lov å tro? Bevegelser mot meg. Hånd mot hånd. Mage mot mage. Øyne mot øyne. Meg mot deg. Alene. Ja, bare oss. Jeg hviler mitt slitne hjerte mot ditt.

Fullmånen dukker opp fra intet. Vitner om oss, som et eventyr. Et ekte eventyr. Uten tusser, troll og trollmenn. Men vi er. Den fortapte sønn har vunnet sin prinsesse. Sammen nå og for alltid i kjærlighetens tegn. Min kropp er ikke lenger sliten. Mine ledd er av barns dato. Du gjør meg som jeg er. Min leting og vandring er forbi. Jeg har funnet deg. Under vår første fullmåne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Uføretrygde og føkkings patetisk

Kanskje ikke nødvendigvis. De to ordene sammen mener jeg. Mange klager på uføretrygdete personer, hvor late dem er, de er bare en eneste stor avgift for landet, og ingen liker dem.

Greit. Nå tar jeg hardt i. Unødvendig. Jeg er bare frustrert. Over meg selv. Over den totalt unødvendige ulykken. Men hvilke ulykke er ikke totalt unødvendig? Sant nok, de aller fleste.

Hjemme er det spesielt et par hvor begge er uføretrygdet. De går for å være late, for å bare være det for enkelhetens skyld. Jeg kjenner dem, og vet bedre. Men jeg vil bare ikke bli som dem. Men jeg kjenner at kroppen kjemper mot meg på dette.

Jeg er 22 år. 22 for pokker! Jeg skal kunne utøve kampsport, knyte mine egne skolisser og løpe 500 meter på ti sekunder. Kanskje ikke sistnevnte, men leill da. Jeg vil bare ikke bli "han som sitter der og får utbetalt skattepenger og bruker dem på en ny bil hver 5. måned.

Jeg føler meg patetisk. Når jeg sitter på skolen, og forteller til klassen at jeg kan svime av når som helst. At jeg kan bli lam i beina når som helst. At jeg kan slutte å puste. (Dette har kun skjedd en gang). Jeg ser på ansiktene. "Han burde ikke gått på skole", "aaaw, stakkars mann", "As IF".

Ja det er ikke alle som tror på meg. Men det er ikke mitt problem. I 4 år har jeg strevet med å vinne min egen respekt. Reise meg fra stolen med rak rygg og si at dette kan jeg klare. Men jeg klarer det ikke. Jeg faller ned fordi ryggen ikke tåler å stå oppreist så lenge.

Jeg har ikke tall på antall besvimelser. Antall lammelser. Det verste var vel da jeg var lam i begge beina i 48 timer. Det kan man kalle en skikkelig "wake-up call". Hva skal jeg finne på om jeg ikke klarer det? Bli sydenmenneske og harryhandler hver fredag klokka 14.00? Husk snusen, ølet og tobakken. Syns jeg hører det.

Jeg har mange ganger tenkt på å uføretrygde meg. Selv legen mener jeg burde tenke på det. Men hva i all verden skal jeg si da? "Hei, mamma, jeg kommer hjem igjen jeg, jeg har uføretrygdet meg og bor hos deg til diabetesen kommer og knekker siste delen av meg."

Nei, nå tenker frustrasjonen urasjonelle tanker. Om uføretryding. Slutte på skolen etter jul. Bare gjemme meg på et kott, med nok cola til å drepe en elefant minst 3 ganger. Nå tenker jeg ikke suicidale tanker. Nå er jeg bare rett og slett sint. Ikke på omverdenen. På de rundt meg. Hvorfor skulle jeg være sint på dem? Jeg er sint på meg selv, og på tullingen som kjørte inn i meg.

Men hva skal man gjøre da? Jeg er snart desperat. Uføretryd eller drite i det og fortsette? Jeg tror ikke jeg klarer det stort lenger. Jeg vil så mangt med dette livet.

Jeg vil leve.

Jeg vil skape.

Jeg vil løpe.

JEG VIL I DET MINSTE KNYTE MINE EGNE SKO!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om hun hadde vært en blomst??

VÆR SÅ GOD:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sent. Klokken tikker i bakgrunnen. Jeg reiser meg forsiktig opp. Jeg kan ikke annet. Jeg kan ikke bøye meg ned for å hente skoene mine. Nervene nekter. Musklene nekter. Jeg hører tikkene i bakgrunnen. De går tyngre. Som om noen pitcher ned EQen på dem. Sakte, men likevel hørbart. Er det hodet som spiller meg et puss. Jeg er svimmel. Det svartner. Det er kaldt.

Jeg drømmer. En pistol mot tinningen. Klar for å sende en gyllen kule inn i hjernen min. Sende tankene over de tusen vinder. Smasher sinnet mitt hardt inn i veggen. Som en blodpøl. Jeg renner ned veggen. Utover gulvet. Øynene ser hva som skjer, men forstår det ikke.

Hvem holdt pistolen? Jeg kan se deg. Men ikke ansiktet ditt. Bare øynene. De er klare. Som glass. Men døde. Som meg. Du drepte meg. Hvorfor? Du sier. Fordi jeg ville det. Fordi jeg ba om det.  Jeg har bedt om det i flere år. Men ingen har hørt meg. Utenom du. Men hvem er du?

Du smiler. Et kaldt, men vennlig smil. Du hever pistolen atter en gang. Men ikke mot meg. Mot deg selv. Hva er det du gjør? Jeg kan høre klikkene fra hanen. Den spennes bakover. Det høres ut som de nedpitchete klokkeslagene. Vent! Hvorfor?

Det lukter brent. Den andre veggen. Rød. Av minner. Av et liv ingen ville kjenne. Du lander ved siden av meg. Ansiktet mot meg. Jeg ser hvem du er. Mannen som holdt pistolen. Som skjøt. Du er meg. Hold dine venner nærme, men dine fiender enda nærmere. Du er meg. Nærmere får du det ikke. Usynelig når det trengs. Men du er der. Men ikke nå lenger. Du har klart det du ville.

Du har drept oss. 

Jeg våkner igjen. Ristende på hodet, med minner, tanker og bilder i hodet. Jeg ser på hendene. De har løftet et våpen. Jeg kan kjenne det i fingerspissene. Det er bare et spørsmål. Om. Tid. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er januar. Kaldt. Men likevel varmt. For den tiden å være. Men det er snø. Mye snø. Men ikke for mye snø. Det er nok snø. Ja det kan jeg slå meg til ro med. Jeg går egentlig på en annen skole, og egentlig burde jeg vært der. Men når jeg får valget mellom dette og en matteprøve, vel, så er ikke valget vanskelig. Har aldri gjort dette, men hey, alt må oppleves en gang. Eller?

Lettere nervøs trippet jeg inn hovedinngangen til skolen. Jeg ser på deg og deg og deg og deg. Skal dere være med? Eller er det kanskje dere som står ute der og røyker? Jeg kjenner at min lettere nervøsitet blir tyngre og tyngre. Hvorfor pokker sa jeg ja til dette? Kan ikke backe ut nå. Sagt er sagt og nedgravd er gravd opp? Tanker strømmer på. Hva om den ikke vil holde seg i ro? Alt hadde vært enklere om jeg hadde vært jente akkurat nå.

Jeg går tilsynelatende selvsikkert inn i klasserommet og teller antall jenter som sitter der og venter på meg. 25 jenter! 25 mer eller mindre nydelige jenter. Hadde det bare vært gutt… nei det hadde kanskje vært verre om den likevel ikke skulle holde seg i ro. Disiplinen var et ukjent ord.

Læreren. En gammel dame. Håndhilser. Heisann. Ja det er meg ja. Neida, jeg er klar jeg. Ikke noe problem. Smiler. Nervøs. Men ikke synelig. "Dont Worry Be happy" på radioen. Kunne ikke passet bedre. Jeg kan selv ikke tegne. Jeg tegner i ord. Til tross for at jeg har gått formgiving så kan jeg virkelig ikke huske jeg fikk denne timen. Det var på tide å hilse på klassen.

Marte. Sonia, Kristina. Pene jenter alle som en. Marie, Gro, Thea. Åh, pokkern, du kommer jo fra Lesja.. Jaja, da vil du få noe å snakke om på neste vorspiel. Ikke en eneste fyr i klassen. Pokker. Jeg kunne jo hatt blikket rettet mot han hele tiden. Selv om jeg sikkert hadde blitt misforstått. Det hadde ikke vært så farlig. Man trodde lenge Hais var homofil. Så mye at venninna mi dro meg inn i prøverommet og kledde helt av seg for å prøve klær. (Får man lov til det?). "Jaggu bra du er homo ellers hadde jeg ikke turt dette"…

Ja hva skal man si…?

Får jeg lov til å se i taket? Nei? Okei. Helt greit det. Iiiiiikke noe problem. Tamtitam! Bare å gjøre seg klar sier du? Det er greit. Da er det av med jakken. Og genseren. Og sokkene…og skjorten…og buksa…………….og boxeren.

Jeg syns jeg hørte noen hviske "Se så NUDELIG"….

Det er ikke ofte Hais rødmer, men da var det mye på Hais som lyste rødt. Men jeg la merke til at jeg ikke var den eneste som lyste rødt. Ei jente helt forran. Så ned i papiret og bare så vidt turte å se opp. Hun så opp og smilte nesten mer nervøs enn meg. Og jeg var naken. Jeg tror nok ikke hun hadde sett en naken kropp før. Ikke av det andre kjønn i alle fall. Ei svært pen jente. Synd jeg ikke turte å hilse på etterpå. Hun hadde sikkert berre fnist av meg uansett.

Et par andre jente. Litt lenger bak. Av typen "har sex hver fredag klokka 4 om du er her eller ei". Oversminka. Sikkert pene under all sminken. En tanke om at uten sminken hadde de sikkert veid halvparten så mye føk gjennom rommet og ut døren før jeg igjen tenkte over at disse jentene stod der og betraktet og sikkert ga meg karakter.

Hvilke karakter ville jeg få av hver enkelt? 5 på høyde. 3 på rompa. Den er lit.. ja, vi går ikke mer på den. 6 på…. Men uansett, jeg så bortetter rommet med øynene. Kunne jo ikke bevege på hodet. Men ser ei jente sitte der. Hode skakt. Blyanten i munnen. Funderende. En kunster. Profesjonell. Hun ser kunsten. Ikke en naken, rar fyr som rødmer. Hun fascinerte meg veldig. Hun smilte til meg. Søt var hun.

Så begynte jentene bakerst å tulle med meg. Kneppet opp blusen. En knapp. Rette på puppene. Vil du ta på? En knapp til. Slutt da, jeg har nok problemer her som det er! Disiplinen faller allerede. Jeg kjenner det. Det er det de vil. En knapp til. Hun har virkelig ikke på seg BH. Hva er dette for en luremus? Ingen ser dem. Skulle bare lufte bollene? Runde. Flotte. Ertende.

Jeg kjenner jeg svetter. De gliser og fniser. Jeg kjenner sjokkosjonen. Det er en blanding av sjokk og reaksjon. Sjokket over å se et par pupper i levende live i et klasserom er jo sexy i seg selv, men da hadde det vært bedre om alle jentene *bortsett fra læreren* hadde gjort det samme som meg. Hadde liksom vært mer naturlig å stått her da.

Reaksjonen. Jeg prøver å stoppe den. Venninnen liker med puppen hennes. Klarer….ikke…stoppe…faen… Der oppdaget den jentene. Eller rettere sagt bollene. Den vil se. Ser ikke. For mange jente MED klær på står i veien. Opp å se. Nei nei nei! Ligge stille. Jeg ser den blyge jenta rødmer enda mer. Jeg ser kunstneren smile enda mer og begynne på en ny tegning. Mens jentene helt bakerst faller ut av kunsten med et eneste stort latterbrøl.

Å stå aktmodell foran en formgivingsklasse, en ren feminin klasse, det er jaggu ikke bare bare…

PS: Ukene etter oppdaget jeg plutselig at noen hadde lekt med et mobilkamera i klasserommet…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvem er din nye venn Kamilla?
Er det en som du kan stole på.
Er det en du kan ta trygt i hånden,
når veien syntes håpløst lang og gå?

Natten vil komme snart Kamilla.
Da blir himmelen mørk med stjerner på.
Og du trenger en og ta i hånden,
for enda har du langt igjen og gå.

Kamilla, Kamilla, hva tenker du nå?
Tør du tro han er en venn som du kan stole på?
Kamilla, Kamilla, hva tenker du nå.
Tør du tro han er en venn,
Som du kan stole på.

Gråt ikke mer for meg Kamilla
For mitt liv som tyv er helt forbi
Jeg må ta den straffen jeg fortjener
Så kommer jeg igjen da er jeg fri

Vi venter Sebastian en dag er du fri
Det skal bli en dag med nye muligheter i
Kamilla, Kamilla jeg kommer igjen
Og jeg tror at du vil ta imot meg som en venn

I dag er det en ytterst dårlig dag, jeg har tatt en del medisin, og må virkelig konse for å treffe tastaturet riktig.  Hvorfor? Må komme seg litt bort, og når man ikke drikker, så får man finne noe annet.

Men har begynt å få igjen følelsen i beina igjen. Det er godt. Jeg vet pokker ikke hvor lenge jeg orker å gå slik. Men greit, må holde seg positiv nå, kom igen!

• Senga er myk
• Jeg har Cola
• Som nevnt, jeg begynner å få følelsen tilbake (jaggu på tide)
• Spist opp den ekle peanøtten
• Kan endelig få spise (noe annet enn ekkel peanøtt og da vil jo humøret gå opp
• Har jo medisinen *dårlig galgenhumor*

Er ikke så ærlig i pratehumør i dag, gidder ikke svare på msn, sms eller telefoner. (utenom ei flott jente som alltid får Hais til å smile..)

Æsjedagen.

Er mandag i morra

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jah, er det jeg har skrevet den siste tiden. Om det er fordi noen "fikset" brusen min i går, eller om det er den nye medisinen vites ei. Kanskje det fortsatt er den halvveis råtne potetgullposen jeg tok i meg i går som har skylda? Ikke vet jeg.

Jeg vet bare at det ekke sånt vi vil lese. Vi vil lese noe morro. Men jeg er jo ikke morsom. Så hva gjør vi med saken da? Rapper en tekst av Nunzio og satse på at ingen sladrer…eller enda bedre, ikke skjønner det er et grovt rippoff? Okai, kanskje det ikke er det lureste å starte med en så poppis som Nunzio.

Kanskje LykkeLisa? Ingen vet hvem hun er? *Who am Im kidding??*

Jeg har masse rare tanker i hodet. Mesteparten er om filmideer, romanideer (og btw, Nunzio, Yeti, Leon, Probi, MillaVanilla og ikke minst Vakuums… dere er nevnt i romanen min!)

*Halleluja I love her so!*

Ray Charles står på full guffe, etter å ha hørt igjennom en hel cd av Regina Spector (takk igjen, Vakuums), og ser på Beat for Beat DVDen. Jeg skriver på roman, eksamensforberedelser, blogger og sms til Rikke som for tiden er i Stockholm. *Savne på msn*

Jeg har også mange rare tanker om hva jeg kan skrive om i bloggen. Om søvnonani på NSBs natt-tog, ekstremsport som klatring, fallskjermhopping (selv om jeg ikke ser for meg å kaste meg ut av en forholdsvis flydyktig maskin igjen) og ikke minst å stå i drosjekø i Oslo. Kanskje noe om drosjesjåfører med trafikkskrekk?

"Jeg vil gjerne til Tøyengaten 37 takk!"

…"Jai skal ikka den vaien!"

?? What, jeg spurte da ikke…Jeg er en betalende kunde, ikke en haiker.

"Jai lika ikke trafikken dar på denna tidan, finna anna drosja!"

Jeg kunne ikke la være å se en haug pornoblader ved siden av gasspedalen, og skjønte forsåvidt han ville ha litt privatfred…men da bør du strengt tatt ikke kjøre drosje din hærraballpong!

Eller…

Kanskje om da jeg ble voldtatt av en kalv som liten? Eller…voldtatt og voldtatt, kanskje ikke. Men det var tydelig (og litt god?) beføling av edlere steder!

"Ikke godt nok bevis" sa lensmannen lattermild. Så den stygge kalven gikk fri. Men den som lo sist, lo definitivt best. Den har sikkert havnet i magen til en eller annen og … ja, skal ikke dra den tankerekken så mye lenger.

*Fantontegning av kalvejævelen*

Nææh, jeg er tanketom i både høyre og venstre hjernesekk…jeg mener hjernehalvdel. (Seriøst, jeg mente det!) Jeg tror jeg drøyer dette til senere.

Ha en nydelig natt dere!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende