…When you are with me.
Tonene fra Era treffer sjelen min som taktfulle og treffende pilspisser. De letter meg, men likevel senker de meg. Melodien og kvinnestemmen får meg til å tenke på tider som en gang var, men som aldri mer vil komme. Den får meg til å tenke på personer som har betydd mye, men som lever kun i fortidens minner.
Dont you forget about me…
Egentlig hadde sikkert dette innlegget passet godt med noen bilder fra barndommen. De har jeg mange av. Som da jeg bygget en krigsfort sammen med en svært god kamerat. Jeg besøkte graven han sist jeg var på Lesja. Jeg betalte tilbake tieren jeg skyldte han. Men gjelden er ikke betalt. Jeg burde sett det komme.
Dont you forget about our dreams
Vi har hatt mange drømmer. Noen av dem er for absurde til å virkeliggjøres. Noen av dem er for sene å gjøre noe med. Mens andre lever med håp om å virkeliggjøres. Vi ville bli noe stort. Men vi ville alltid være i bandommen. Ikke havne i det seriøse og depressive voksenmiljøet. Vi ville forbli naive og dumme. Vi ville huske i husken, lukke igjen øynene og kjenne vinden ta tak i kroppen. Se for seg horisonten som bad oss inn til seg. Kjenne solstrålene treffe og varme huden som et blått flammehav.
Lykken er å huske i en huske.
We were soft and young…
Men horisonten forandret seg. Forandret form. Forandret personlighet. De katteaktige melodiene som en gang malte sinnet vårt og fikk oss til å se lek i alt. De ble så altfor brått borte. Istedetfor ble de gråtende hyl. Tårevåte minner fra fortidens tann. Som sakte, men sikkert slipes ned til ingenting. Var latteren vår til ingen nytte? Var lekene vi lekte kun for å få døden til komme raskere?
Are you allways going to be there when I grow up?
Are you…?
Det vi trodde alltid kom til å være, lykken, sommeren, lekene, det lange gresset hvor vi kunne leke gjemsel i, den utrolig fargerike hagen med alle blomstene, lekeplassen. Alt er borte. Lekeplassen er ikke bruk lenger, men står der som mørke tårn, hvor lykkelige stemmer siver ut til ingenting. Hvem er de? Var de oss? En gang? Hagen ser ikke ut. Fargene og blomstene er ikke som de engang var. Som noen har lagt over et greyscale-laken over den. Nå finnes det ingen petuniaer, solsikker eller rabarbra. Kun ugress er igjen. Men ingen gjør noe med det. Ugresset får vokse. Er det symbolsk?
In the world of innocense…
