Vi har sittet på denne benken i flere år. Ikke kontinurlig, men det kan føles slik ut. Tiden har runnet fra oss, og vi sitter sammen å venter på døden. Den har lovt å stikke innom. Hvem vil den huske på først. Meg eller deg?
Trærne rundt oss ser like gamle og slitne som oss. Lurer på om de har de samme samtalene som vi to. Vi har sett dem bli yngre, og vi har begge ønsket vi var et tre. Som kunne blomstre opp til livet hvert år, med farge og lyst og humør.
Men det er og blir en drøm.
Vi spiller sjakk i parken. Til å være januar er det veldig varmt sier du. Jeg nikker på hodet og er stille. Jeg savner dagene som har vært. Hele livet. Andre mennesker ser på oss, med stille sympati og syns synd på oss. Vi er så gamle. Og kanskje de har rett. Hva har vel vi å gjøre i livet lenger?
En dag kommer du ikke. Har du blitt lei av å tape i sjakk? Har du blitt syk? Eller har den du aller mest skulle ønske kom på besøk endelig fått rompa i gir? Jeg setter meg ned på den nedslitte benken. Hver dag med en knirkelyd. Jeg kjenner jeg savner knirkelyden fra din side. Jeg setter opp sjakkbrikkene. Venter.
Men du kommer aldri. Ikke den dagen. Og heller ikke den neste. Ei heller dagen etter det. Jeg kjenner frykten komme. Jeg vil ikke være alene. Denne verden er kald nok som den var. Jeg savner deg. Men jeg fortsetter å sette opp sjakkbrettet. Bare i tilfelle du skulle finne på å komme tilbake.
En ung mann satte seg ned på din plass. Jeg ser på han. Han ligner deg fra da du var ung. Har du kommet tilbake? Jeg ser på deg. Og du ser tilbake på meg. Du ser på sjakkbrettet og trekker. Svart løper tar hvit hvitt tårn. Du smiler igjen. Du har byttet navn. Men det er ikke så farlig.
Du er tilbake.
