Et godt forhold

Far og sønn

Tiden står stille

Fremstiller magiske motiver

Blodrød sol

Rett over havets horisont 

Vi er klare for å fange

Priceless moments!

Tiden kan være. Den vil alltid være. Jeg har hatt et godt forhold til faren min, men jeg har hatt et temmelig dårlig forhold også. Men nå er det tilbake som et far og sønn forhold bør være. Nå er det fineste vi kan gjøre sammen, er å dra ut på fototur over det ganske land. Finne motiver som ingen andre ser, ingen andre fanger. De er der, akkurat i det vi knipser og fanger. Men det vil aldri slå realiteten. Et bilde kan fortelle 1000 ord… Men å stå der med en som betyr så mye. Det finnes ingen ord.

Det er kjærlighet. Som alltid vil være der. Vi så det bare ikke før. Å stå på et fjell, se utover verden som den var din, og din alene. Det er en mektig følelse. Men det er ikke du som er kongen. Det er naturen. En rus av adredalin.

Jeg ser på pappa. Du er lik meg på dette området. Ingenting gir deg mer enn å stå og se på den mektige verden ligge for dine føtter. Ha en respekt for alt vi ser. Vi ødelegger intet, vi redder det.Ved å ta vare på det i våre øyne. Og ikke minst i minnebrikken.

Ingen ord.  Trengs ikke. Vi vet. Vi kjenner. Det er nå vi eksisterer!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke lett. Å spille rett. Å spille en man ikke er så og si hver gang man er sammen med et annet menneske. Ytterst få tørr å trekke av seg masken man bærer. Masken kan være gjennomsiktig. Eller den kan være umulig å se igjennom. Umulig å se mennesket som det er. Illusjonen og skuespillet er for sterkt.

Jeg kan ikke snakke for andre. Kun for meg selv. Jeg er sliten. De årene har vært svært tøffe på kropp og sjel. Og jeg er lei. Lei av å spille. Lei av å være depressiv og ytterst lei av å være til.

Hvorfor?

Nei si det. Jeg er vel sikkert urasjonell og egoistisk kan jeg tenke meg. Det finnes alltid lyse punkter på himmelen. Du må bare justere fokuset. Det er sant det. Helt sant. Men det overskygges av flere svarte punkter. Som spiser opp de lysende prikkene. 

I mitt liv har jeg for tiden disse lysende punktene:

1. Skolen
2. Familien
3. Gode venner
4. Filmen

Disse hovedpunktene gjør livet bedre å leve. Jeg hadde i mange år et frynsete forhold til faren min, og når jeg skulle snakke om han, brukte jeg fornavn og ikke "tittel". Det bedret seg helt plutselig. Kanskje vi begge var lei av å ha det slik, helt samtidig? Det er noe som man kan tenke på, men ikke behøver for det er strengt tatt ikke viktig..

Jeg har fått mange gode venner etter at jeg flyttet til Oslo. Jeg har ikke mange gode venner hjemme eller de andre stedene jeg har bodd. Jeg har ikke turt. Jeg har ansett Oslo som min restart. Men det fungerer ikke. Her i Oslo er jeg èn person. En livsglad, energisk og med godt humør. Det er jeg hjemme også.

Men det er ikke den jeg er. Utenom når det kommer til skole og film, og om noen trenger meg. Jeg kan ikke være svak. 

Jeg så henne i natt. Jeg skulle hjemover fra skolen, og i svingen før jeg kommer til gaten hvor jeg bor. Der stod hun. Med det samme kalde blikket. Et blikk som spørr. 

"Har du glemt meg? Kom til meg…"

 Det er et blikk som ødelegger meg. Jeg kommer ikke unna det, og vet jeg ikke kommer til å få sove i natt. Jeg ser for meg blikket hennes. Hun dreper meg. Eller. Hun gjør ikke det, men det føles slik ut.

Jeg sitter i sengen. Musikk på ørene. Det er yndlingslåta hennes som spiller. Jeg har den på repeat. Trøtt. Men våken likevel. Tenker. Men vil ikke tenke. Ikke de tankene igjen. Har vært nær ved. Men ikke helt der. Glor i taket. Er jeg der snart? Jeg føler jeg faller sterkere og sterkere tilbake på gamle tanker. Gamle fakter Gamle følelser.

Snart to og et halvt år siden. Men har ikke funnet meg noen ny. Selv om jeg har prøvd. Jeg har ringene, men vil ikke ha dem. Men jeg vil ikke miste dem.

Fokus. Lyse prikker. Ser jeg dem? Jeg ser dem. Du er blant dem. Men du er også blant de mørke. Jeg forsøker å leve.

Klarer jeg det?

Jeg skal klare det. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende