Tørr du virkelig det. Holder det ikke med å vite hvem den jeg spiller er? Ikke? Vil du virkelig kjenne meg som den jeg er? Jeg er ikke en spennende person, ei heller en lystig person. Eller. Jeg er lystig. Noen ganger.

Greit. Here it goes.

 

Nå tenkte jeg å skrive litt om meg, hvem jeg er og hvorfor jeg er slik. Dette kommer til å bli et langt innlegg, så pop 2 pakker popcorn, sett dere ned med en iiskald cola (eventuelt fanta, folkens ;) )

Advarsel: det kan bli kjedelig :P

Da begynner jeg, god tur…

Først og fremst så heter jeg Hans-Erik Jordhøy, nå 22 år og nesten tilfreds med livet og dets skatter. Hais kommer fra dette navnet, nemlig HAnS-erIk (H-A-I-S) Logisk nok. Jeg liker dette kallenavnet, litt swung over det.

Jeg er manisk depressiv med suicidale tentenser…

Det hele begynte i mai, 1985.

Jeg for min del har siden vagina fødsel ville sovet mest mulig og når jeg plumpa for første gang ut av mammas kjønnsorgan ville jeg med en gang krabba inn igjen, (for det første fordi legen var utrolig fæl i trynet, så jo ut som en bulldog etter at nissen har kjørt over han med plenklipper-traktoren og det er litt rart, med tanke på at det er minimalt med gras på nordpolen…, og for det andre var det bikkjekaldt!) men av en eller annen mystefystisk grunn fikk jeg ikke helt lov… Så jeg måtte finne meg i alle dikkedikkene og sjubbisjubbene og klypene på kinene… er det rart jeg beit? Derfor er jeg opptatt av å få sagt mest mulig bullshit på minst mulig tid, for så å bruke den innsparte tiden til å nettopp sove…

Nuvel, det var da, men jeg har faktisk fått orden på sovingen, tenk nå har jeg nett stått opp (*stolt*)

Uansett. Mange vil si at jeg er en utrolig positiv kar, som alltid smiler og ler. Det var ei som sa til meg at det var så typisk meg å smile når noe var vondt. Men dette stemmer ikke. Jeg har et nokså sårt liv bak meg, som jeg egentlig helst vil glemme.

Men det er som jeg alltid sier i dag: Du kan ikke la deg knekke av livet, har det deg på knærne, så ta tak i ballene dets og vri om, for du gir deg ikke så lett!

Men det er i dag.

Jeg har alltid vært facinert av mennesker, jeg liker å bli kjent med flest mulig. Dette er da ikke så positivt, da i dag er det svært få som kjenner meg, men utrolig mange som kjenner til meg. Dermed får jeg mange falske venner, og få ekte. Men det er så sant som det er sagt: Om et vennskap har en mulighet for å ryke, er det aldri et vennskap.

Jeg har vært mobbet gjennom hele livet, og det er måte på hva en 16 år gammel kar tåler. Sommeren pleide jeg og broren min å skyte etter kråker som plaget grisene våre. Han med hagle og jeg med salongrifle. Men en dag da jeg var der alene, så jeg hagla stå der, med patroner ved siden av. Jeg tror egentlig ikke at jeg tenkte noe i det sekundet jeg tok tak i hagla, lada den og la den under haken.

"Men du lever jo i dag"

Joda, men det betyr ikke at jeg ikke trykket av.

"Klikk"

What!? Det var da ikke den lyden jeg forventet? Jeg hadde visst gjorde noe feil, for haglepatrone hadde låst seg inni kammeret. Typisk min uflaks.

Dere kan forresten se en filmatisering av dette på
http://www.haisproduction.no/?id=filmklipp

Jeg prøvde ikke noe mer den dagen, men var forundra og forbanna. Verre enn ei ku med en premenstruell holdning, det er jeg sikker på.

Men så begynte jeg på videregående på Otta, og der bedret det seg. Jeg kunne ikke komme i en bedre klasse, men jeg var fremdeles plaget, og trodde ikke noen ville ha noe mer med meg å gjøre. Så jeg var berre en bekjent for dem.

Da ble jeg sammen med ei som hadde like store, og kanskje tilogmed større. Passende par? Vel. Jeg vet nå ikke. Jeg slo opp, men hun fortsatte å sende mld til meg og prøvde hele tiden å gi meg dårlig samvittighet.

Så begynte jeg på media-linjen på Vinstra. Det var ikke mange der som likte meg noe særlig tror jeg. Og det året ble jeg også kasta ut fra en fest, kun pga det faktum at jeg ikke drakk alkohol. Noe som ikke brydde meg så mye, jeg var jo vant med slikt. Og dessuten gikk det en pingu-episode på tv jeg ikke hadde sett.

Got to love Pingu!

Jeg satt ofte alene, med musikken og tenkte mest på å kaste meg fra broen ved skolen. Men jeg gjorde det aldri, jeg hadde så lyst, jeg stod der og var klar, hvorfor gjorde jeg det ikke? Det året døde russe-redaktøren i en trist ulykke, og jeg var blitt kjent med henne. Jeg savner henne. Men det året mistet jeg også en god kamerat gjennom 10 år på ungdomsskolen. Han ble drept i en jaktulykke… At det går an, hvorfor skjer dette hele tiden? Er det noe jeg har gjort?

Da russetiden kom, ble jeg svært stolt over å få ansvaret over Russeavisen vår, Dill Dall Dølum. Mest stolt over at noen hadde sagt at jeg ville ha rollen. Det er ei god veninne det, som husker på meg. Månedene etter var det kun jeg som arbeidet aktivt med russeavisens saker. Utenom da sakene skulle skrives. Jeg hadde heldigvis med 5 gode hjelpere. Jeg fikset alle annonser, avtaler, layout og er du klar over slitet det er med å få alle bilder og omtaler over alle russe-elevene??

Jeg dro rundt med avisene og solgte, la i butikker, hentet penger fra de butikkene som hadde solgt og holdt kontinuerlig kontakt med alle selgere for å sjekke um de trengte flere. Jeg har vel 700 aviser igjen på loftet. Det var mye arbeid jeg gjorde, men vi fekk høre det var den største og beste avisa som har vært.

Det var jo mange som protesterte mot flere av de sakene jeg ville skrive i avisen, men siden de ikke kom med noen forslag selv, så måtte jeg som redaktør ta ansvaret for det.

Vi fekk et overskudd på 7000 kroner! Det gikk til luftambulansen. *Stolt* At jeg fekk til noe slikt når jeg var så deppa som da. Men jeg glemte helt depresjonen når jeg jobbet med avisen, for jeg ville så mye.

Så kom jeg inn på Danvik FHS i Drammen, og Hais var glad. Det hadde bedret seg for meg, og jeg skulle få lov til å gjøre det jeg ville mest, nemlig film. Jeg pratet hele sommeren på et forum for nye elever, og gjett om jeg savner den tiden. Da var det ingen som kjente meg. Men når jeg begynte på skolen, så var det få som brydde seg om meg. Og det verste var at jeg ble forelsket, men pga en svært trist hendelse den sommeren sa jeg aldri noe til henne, og hun ble sammen med min aller beste kamerat på Danvik.

Det som skjedde den sommeren var at den personen jeg brydde meg mest om, Maja, ble drept i en bilulykke. Jeg har alltid trodd på Jesus og Gud, men da var det totalt. Da visste jeg det ikke var noe sånt som fantes. Gud var død. Borte. Eller. Hvordan dø, når han aldri har eksistert? Om de elsket meg så mye, hvorfor ødelegge livet mitt så mye, og ta fra meg Maja. Kjæresten min jeg hadde vært sammen med i over et halvt år. Hun var den eneste som brydde seg om meg. Kjæresten jeg forlovet meg med samme dagen som hun ga sitt siste livspust.

Jeg traff henne på Otta. Latteren klang som harmoniske toner ut i livet. Jeg hadde kjøpt en kyllingbaguett, og var mer enn klar for å sette tennene i den. Jeg er en av dem som kan finne på å bruke hele stipendet på nettopp kyllingbaguett. Jeg var på vei ut av MIX da denne skjønne jenta krasjet hardt i meg. Kyllingbaguetten fikk med ett vinger, men burde tatt seg flyvetimer. Den traff meg midt i ansiktet. Må ha sett rimelig stusselig ut med all den kyllingen, salaten og dressingen over hele meg. Hun begynte å le. Det var den vakreste latteren jeg noen sinne har hørt. Den svenske jenta ble fra den dagen min øyensten.

Jeg gråter hver gang jeg tenker på henne…

Det skumle var at jeg egentlig skulle være med på den turen hun var med på. Men jeg måtte jobbe. Først når hun hadde dratt, fant jeg ut at jeg hadde fri i 3 dager, og kunne vært med likevel. Men da var det for sent…

Full turist. Men jeg tilga han. Bare to uker etter ulykken fortalte jeg han at jeg tilga han. For han hadde en vond byrde å bære. Han hadde tatt livet av verdens beste jente. Han klarte ikke byrden, og avsluttet seg selv året etter ulykken.

Jeg har aldri sagt noe, verken til venner eller familie, at jeg hadde kjæreste eller at dette hadde skjedd. Jeg holdt det for meg selv. Skal ikke plage noen med mine "små" problem. Men det går ikke EN ENESTE natt, uten at jeg har mareritt om den dagen jeg mistet min eneste livsgnist! Etter det, har jeg aldri tatt sjansen på å følge mine følelser på det planet.

Jeg ser henne noen ganger. Ikke i drømme, men i virkelighet. Hun ser kaldt på meg. Og jeg aner ikke hvorfor. Hvorfor ser du kaldt på meg?? Kan du ikke bare fortelle meg det? Jeg går med ringene ennå! Jeg har ikke glemt deg!

Før julen 2005 ble jeg akuttinnlagt på Lillehammer for ryggen min. Jeg har prolaps etter en bilulykke. Operert en gang, men det hjalp jo dårlig. Fekk tilbake prolapsen, samt en nerveskade. Så da var jeg på sjukehuset, men ble nektet en ny operasjon, jeg måtte leve på tablettene. Da ble jeg sint, da ville jeg kverke noen andre enn meg selv for å si det slik. Den natten fekk jeg ikke sove, jeg gikk ut på verandaen i Tv-stua og ville kaste meg ned. 10 etasjer ned.

Men av en eller annen grunn hadde jeg hendene ned i lomma, hvor et brev var lagt. Det var fra ei på Danvik. Jeg fikk det samme dag jeg måtte reise. Det stod så mye fint, jeg ble liksom glad. Og jeg gikk ned igjen. Hun hadde reddet meg den natten, uten å vite det.

Ukene etter fulgte ryggskole, hvor jeg skulle lære meg å leve med ryggplagen. Da jeg kom, gikk jeg på krykker. Men jeg trente hardt hver eneste dag, for jeg ville tilbake til Danvik, takke hun som ga meg det brevet. Og da jeg dro fra der, gikk jeg fint uten krykker. Det var en av de største dagene i livet mitt.

Men da jeg kom tilbake til Danvik, så var det ikke mye som var forandret.

Før jeg begynte var det ei som sendte ei mld til meg:

"Skulle ønske jeg kunne med ord fortelle deg hvor god du er, men ingen ord er dekkende nok…"

Det kom fra ei jente som ikke ville snakke med meg når jeg kom på Danvik, verken før eller etter jul. Men selv om hun ikke ville det, så kom jeg med mat og passet på henne når hun var syk og ikke kunne spise. Men hun har vel glemt det.

Jeg har det med å ta for mange tabletter for å komme meg litt bort fra tankene, jaja, jeg vet det ikke er lurt.

Det var det massiv kritikk mot meg, og hjelpen jeg ga under Danvik-revyen. Jeg hadde ansvar for effektene. Henrik ba meg om å gå bak i gangen hvor skuespillerene var istedetfor inn i hallen, som var mye enklere. Jeg gjorde likevel som han sa, og det var ikke populært. Jeg var visst mer til bry, enn jeg var til hjelp.

Dagen vi egentlig skulle teste røykmaskina, svimte jeg av på kjøkkenet. Jeg var alene, men ei god venninne kom og hjalp meg opp. Jeg ba henne ikke si noe, for ingen ville tro på det uansett.

På Danvik var det mange som tror jeg feiker ryggplagen, og at tablettene jeg får på resept kun er sukkertabletter, eller vitamin-tabletter. Vel, jeg skal ha en morgensamling hvor jeg tar med MR-bildene, ny datert legeattest, resepter og tabletter, og om de vil så kan de ta 20 tabletter av pakken med den røde trekanten på og sjekke om det er vitaminer! Jeg blir rett og slett forbanna av slikt. Jeg har en lei tendens til å svime av pga ryggen, eller være svært så dårlig. Men enkelte dager så er jeg såpass god, at jeg kan danse. Hvorfor skal jeg ikke få bevege litt på meg da? Når jeg først får gjort det. Andre dager igjen, mister jeg følelsen i høyre foten, da kan jeg lite annet gjøre enn å sitte der til det går over…

I dag tror jeg på meg selv, men også at ingen vil ha noe med meg å gjøre. Jeg har det med å gå vekk fra samtaler, for jeg tror berre jeg sitter der som en plage.

Det er det som er det fine med bloggen. Jeg kan skrive hva jeg vil, og de som ikke liker meg, treng ikke lese eller kommentere. Men dette skjer likevel da, det var nære på jeg slettet bloggen pga sårende kommentarer.

Jeg er menneske jeg også. Det jeg ikke fatter er hvorfor noen som egentlig ikke liker meg, da bruker så mye tid på å prate dritt om meg? Det var ei som sa til meg at "Hadde det ikke vært for all praten om deg, så hadde jeg sikkert vært mer sammen med deg. Du er jo en hyggelig fyr"

Takk for den!

Jeg tror ikke på noen Gud, det er så vidt jeg tror på meg selv lenger. Misforstå meg rett, jeg har ikke noe imot kristne, de har mange av de verdiene jeg søker. Men ikke alle kan jeg godta.

Nå går jeg på NISS i Oslo, og har fått vite at en eventuell operasjon har 40-50% sjans for forverring, noe som i mitt tilfelle vil si rullestol og lam fra livet og ned. Jeg gjør det jeg elsker å gjøre. Har gode venner, familie og jobb. Men jeg holdt på å bruke de 6 etasjene svært så aktivt for noen dager siden.

Men jeg prøver å overleve, mer kan jeg ikke gjøre. Det er ei som gjerne vil ha meg omvendt. Men etter alle disse opplevelsene…. Jepp, jeg er en plaget sjel. Føler meg egentlig litt som MacGyver, bare uten sveisen, kunnskapet og den gode engelskuttalen. Men en som alltid er jaget!

Dette var svært grovt mitt liv gjennom 22 år.

Da kjenner dere meg, hvem jeg er og hvorfor:
Jeg er et liv ingen ville kjenne.

 

 

Gjemsel er min yndlingslek…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende